Hvem har rett til å være trist etter en abort...

Selv om jeg deppa en del de første 2 ukene etter aborten føler jeg egentlig at jeg taklet alt som skjedde ganske godt. Jeg lot meg selv være deppa, jeg gråt, var sint, snakka med kona mi om hva som hadde skjedd og fikk generelt ekstremt mye støtte fra kona mi, venner og familie. Folk sendte meldinger og ringte for å høre hvordan det gikk med meg, alle som kom på besøk gav MEG en klem. Folk ringte og sendte til og med meldinger til kona mi for å spørre hvordan det gikk med MEG. Problemet var at nesten ingen spurte hvordan det gikk med kona mi, ingen spurte henne om hvordan hun taklet å miste sitt ufødte barn, ingen spurte henne om hvordan hun taklet at hennes drømmer ble knust.

Til og med flere av kona mi sine egne venner og familie virka som om de var mer opptatt av hvordan jeg taklet dette og om kona mi støttet meg godt nok. Som sagt betød all denne støtten ekstremt mye for meg, jeg føler dette hjalp meg å komme videre. Kona mi fikk helt motsatt følelse, hun følte hun ikke hadde rett til å sørge, hun følte hun overreagerte når hun var lei seg og prøvde etterhvert å gjøre alt hun kunne for å late som om hun ikke sørga, late som om alt gikk bra, når det absolutt ikke gikk bra. Dette resulterte i at hun ble rastløs, irritert og fikk kort lunte. Vi begynte å gå hverandre litt på nervene og krangle en del. Selv om jeg fikk god støtte av alle rundt meg var jo jeg også lei meg og hadde derfor en enda kortere lunte enn til vanlig.

Heldigvis er vi åpne og ærlige mot hverandre så vi skjønte hva som skjedde. Kona mi har også spesielt en god venninne som hun prata med og som spurte litt ekstra hvordan det gikk med henne. Hun kom seg igjennom det på et vis. Vi jobbet begge aktivt for å komme oss igjennom det. Vi graverte en liten stein som vi la på grava til fosteret når den endelig kom i jorda, vi pynta grava, vi holdt oss opptatt, hadde mye besøk en periode, kona mi jobba MYE når hun begynte å jobbe igjen.

Det jeg tenker på er alle andre som går igjennom dette. Det er kipt for dama som fysisk er den som mister barnet, selvfølgelig er dette ekstra ille og selvfølgelig trenger hun støtte, MEN dette er ille for flere og det er flere i denne situasjonen som trenger støtte. Partneren (medmor eller faren) til det kommende barnet har også mistet masse. Jeg vet min mor sørget veldig, hun hadde gleda seg til å bli bestemor igjen og jeg vet til og med at min bror ble veldig lei seg når vi mistet barnet vårt.

Poenget mitt med denne posten er: ikke dytt vek partneren for å gi dama som har mistet en klem, gi begge to en klem hver, spør dem om hvordan DE takler dette...

 

#abort

#deppa

#deprimert

#lei

#trist

#foster

#gravid

#familie

#partner

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits