Hvor lenge er det normalt å deppe etter en ufrivillig abort

Aborten skjedde 3 uker før jeg skulle ha mine siste 2 måneder med 100% mamma-permisjon. Jeg var allerede sykemeldt pga smertene jeg hadde under graviditeten og var nå hos legen for å få sykemelding for mine siste 2 jobbuker. Jeg ønsket egentlig å komme meg litt tilbake på jobb før permisjonen startet, jeg ønsket litt normalitet og tenkte dette ville være sunt. Jeg avtalte derfor med legen at jeg skulle ha første uka med 100% sykemelding og siste uka med 50% jobb (det ville bety 2 uker hjemme etter aborten før 1 uke med 50% jobb). Jeg tenkte at så lenge jeg ikke hadde magesmerter kunne jeg komme meg tilbake på jobb. Legen var egentlig skeptisk til dette, hun fortalte at nå reagerte jeg ikke så mye på alt som hadde skjedd fordi det skjedde så mye annet hele tiden. Hun var redd for at når ting roet ned ville alle følelsene komme. Jeg tenkte at dette bare var tull, vi hadde forberedt oss godt på aborten før det skjedde og vi hadde grått sammen etter aborten, jeg var ferdig, det var jo bare et 15 ukers foster, folk flest sørga vel ikke i evigheter over dette??....

Jeg tok feil, jeg aner forsovet ikke hvor lenge andre sørger, men jeg sørga mer enn 2 uker....

Når melkesprengen var over og magesmertene var borte ble jeg igjen deppa, ikke bare litt deppa, veldig deppa.

Hver gang noen spurte meg om hvordan det gikk begynte jeg å gråte. Hver gang jeg fikk en melding på telefonen om hvordan det gikk begynte jeg å gråte. Jeg er ikke en person som liker å dele på følelsene mine så jeg endte opp med å holde meg inne noen dager. Jeg måtte ringe til legen på mandagen da jeg egentlig skulle begynne å jobbe 50%  for å krype til korset, si at jeg trengte en 100% sykemelding ut denne uka. Hun skrev heldigvis dette uten problemer. Jeg stortuta i telefonen og det var så vidt jeg klarte å forklare.

Jeg var hjemme denne uka, jeg gikk tur med hundene og jeg lekte med sønnen vår på dagtid, men når han sovna på kvelden så lå jeg på sofaen å gråt. Jeg følte meg totalt misslykka, følte jeg ikke klarte noen ting...

Heldigvis hadde jeg ekstremt god støtte i kona mi, familien min og vennene mine. Kona mi og jeg snakka om at vi var glade for at dette skjedde nå, etter at vi hadde fått sønnen vår. Hadde det skjedd før vi hadde barn hadde vi nok tatt det enda tyngre. Det hjalp å sette ting litt i perspektiv, sønnen vår gav oss en ekstremt stor glede i hverdagen, han gjorde at vi måtte ta oss sammen å stå opp hver morgen og han gjorde at vi begge tenkte at vi var glade for at han var frisk og rask i hvert fall.  Jeg tenkte på alle de som mister et barn enten helt nært termin, opplever dødfødsel eller mister et barn. Jeg kan ikke skjønne hvordan de overlever en sånn type sorg. 

Etterhvert gikk det sakte, men sikkert bedre med meg. I starten hadde jeg ikke lyst å henge med venner eller familie, men jeg tvang meg selv til det og det hjalp. Jeg klarte å tenke på noe annet. 

Nå 2 mnd etter tenker jeg fortsatt på fosteret vårt hver dag, jeg ser ofte på bilder av den og jeg er lei meg. Innimellom gråter jeg, men ikke så ofte lenger. Jeg tror det er viktig å innse at alle sørger forskjellig. Ingenting er riktig og ingenting er galt. Så lenge vi fortsetter å leve for de levende så er det lov å tenke på å sørge over de døde, uansett om de er foster, barn eller voksne. 

 

#sørge

#deppa

#deprimert

#abort

#foster

#død

#baby

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits