Dagene etter aborten...

Aborten var over. Jeg var ikke gravid lenger. Det hadde kun gått 4 timer fra vi kom på sykehuset til vi drog igjen. Jeg følte meg helt i sjokk. Jeg gråt litt, men ikke mye akkurat da, kona mi gråt mer enn meg. Før vi drog fra sykehuset fikk vi beskjed om at vi måtte ta kontakt med et begravelsesbyrå så de kunne hente fosteret. Kona mi gråt så jeg ringte Jølstad begravelsesbyrå. Vi avtalte et møte allerede samme dagen.

Det føltes helt surealistisk, vi hadde ikke trodd vi måtte snakke med et begravelsesbyrå, vi hadde ikke trodd at vi måtte ta alle disse avgjørelsene, vi hadde trodd vi bare kunne få med oss fosteret hjem. Damen på begravelsesbyrået var veldig koselig. Hun tok oss i hendene og kondolerte. Hun spurte hva som hadde skjedd. Antageligvis trengte hun bare å vite at det var et foster i uke 15, men både jeg og kona mi begynte å fortelle alt, helt fra starten. Vi fortalte om hele graviditeten, alle ultralydene vi hadde tatt og til slutt kom vi til "poenget", at vi hadde abortert i dag. Begge gråt så vi bytta på å snakke. Damen var ekstremt tålmodig med oss, hun avbrøt oss aldri, lot oss fortelle alt, det føltes nesten som en psykologtime.

Hun forklarte oss at alle foster over 12 uker skal ha en ordentlig grav og må begraves ordentlig, derfor måtte vi gå igjennom et begravelsesbyrå. Det burde ikke bli noe problem å få fosteret lagt ned i familiegraven min, men siden min mor stod som eier av graven måtte hun signere på at vi fikk lov. Denne graven var imidlertid en "kremerings-grav", dette betydde at vi måtte kremere fosteret. Vi spurte om vi ikke bare kunne få putte kista oppi grava selv, det var jo så lite, tok mindre plass enn en urne. Dette var dessverre ikke lov. Det måtte kremeres og kanskje måtte det kremeres i en ordentlig kiste, vår var kanskje ikke sikker nok for ovnen, men hun skulle sjekke dette. For sikkerhetsskyld ville hun vi skulle velge ut en kiste og en urne. Det var egne urner til barn og egne små kister til foster. Det var helt surrealistisk å sitte der å velge ut disse tingene. Dette var ting jeg ikke ønsket å ta stilling til, vi valgte derfor bare ut noe, det som var standard. Jeg husker at urnen var hvit, med en bitte liten bamse på.

Hun lurte på om vi ønsket en begravelsessermoni, vi ønsket ikke dette, men vi vill veldig gjerne være til stede under urnenedsettelsen. Vi ønsket heller ikke navnet til fosteret på gravstenen, det holdt at vi og vår familie visste at den var der. Dette var greit. Hun fortalte også at vi ikke trengte å tenke på hva dette ville koste. Den Norske Stat betalte inntil en viss sum for alle under 18 år og vi ville ikke kommer over denne summen.

Vi drog hjem. Begge var helt numne, vi var trøtte, sliten og skikkelig deppa. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Jeg så på papirene vi hadde fått med oss hjem, de min mor måtte signere. Under "avdøde:" stod mitt navn med "dfb" bak, jeg regner med "dfb" betyr dødfødt barn, men det var veldig rart å se mitt navn under avdød.

Dagen etter fikk vi en telefon fra begravelsesbyrået om at fosteret skulle flyttes fra Ahus til krematoriet på fredagen. Ville vi være der for det? Det ville vi da begge angret på at vi hadde vært så raske med å dra fra sykehuset, begge hadde dårlig samvittighet over at vi hadde tilbragt for lite tid med fosteret.

På fredagen møtte vi begravelsesbyrå-fyren på Ahus. Begge følte seg teite, vi gikk bare i joggebukser, ustelte og usminkede, mens han var i svart, fin dress. Vi hadde ikke tenkt på at vi burde ha pyntet oss, eller i det minste se ordentlig ut. Vi følte oss helt ræva og utseende vårt gjenspeilet nok dette.

Jeg gispet nesten når jeg kom inn der vi skulle hente kista. Fyren fra begravelsesbyrået hadde ordnet det så fint, han hadde satt kista vår med fosteret på et bord og tent lys rundt. Så hadde han satt frem to stoler til oss foran bordet. Jeg ble helt rørt. 

Vi satte oss ned, det var rart å skulle åpne kista igjen. Der lå den, pakka inn i teppet akkurat som vi hadde forlatt den. Den hadde endret utseende en del, en del væske hadde antageligvis forlatt kroppen så den så mer ut som en gammel mann i ansiktet. Fingre og tær var skrumpet inn og skallen hadde sunket sammen (den hadde antageligvis ikke skalleben). Allikevel var den fortsatt søt syns vi, den så fortsatt helt perfekt ut, det var fortsatt lille babyen vår. Vi satt der en stund, så la vi lokket på kista og gikk ut til mannen. Vi hadde kista med oss i vår bil til krematoriet.

Vi fikk beskjed om at det ville ta mange uker før den ble kremert, men når dette skjedde skulle de ringe oss.

Når vi kom hjem var vi letta. Dette hadde vært en helt jævlig uke, men nå var uka over og ting kunne bare bli bedre... 

Så feil vi kunne ta...

 

#abort

#gravid

#foster

#begravelse

#begravelsesbyrå

#Jølstad

#etter

#foster

#baby

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

lesbevilhabarn

lesbevilhabarn

34, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits