En høyst ufrivillig - "frivillig" abort - fosteret blir født

Jeg nølte mindre nå enn når jeg tok pilla 2 dager før.

Jeg lå i senga da jeg hadde fått beskjed om å ligge den første timen etter jeg satte stikkpillene. Jeg syns jeg kjente murring i livmora nesten umiddelbart. Jeg tenkte at det bare var de vanlige krampene som kom, smertene var identiske. Smertene ble raskt verre. Sykepleieren kom inn for å høre om jeg hadde tatt stikkpillene, jeg fortalte at det hadde jeg og var nesten flau når jeg sa at det var ganske vondt allerede. Hun spurte om jeg ønsket Paralgin Forte, jeg visste at alle smertestillende kunne gjøre at prosessen tok lenger tid så jeg avslo dette enn så lenge, ville heller spare til jeg virkelig trengte det. Jeg kjente jeg begynte å bli tissetrengt, men visste at jeg måtte holde meg i 1 time. Etter 40 minutter klarte jeg ikke holde meg lenger. Når jeg kom inn på toalettet kjente jeg at jeg ble svimmel og helt sinnssykt kvalm. Jeg ropte på kona mi, som egentlig var opptatt med sønnen vår, hun kom allikevel løpende og rakk akkurat å gi meg en spypose før jeg kastet opp. Jeg hadde nå så store kramper og var så kvalm og utilpass at jeg begynte å gråte. Kona mi hjalp meg tilbake til senga.

Smertene begynte p bli veldig intense. Sønnen vår våkna og begynte å bli utålmodig i vogna si. Jeg ba kona mi ringe mamma å høre hvor hun var, hun var heldigvis allerede på parkeringsplassen, selv om det var lenge til vi hadde avtale om at hun skulle komme. Hun kom å henta han 5 min senere. Kona mi la seg i senga mi bak meg og masserte ryggen min. Det var deilig. Smertene ble verre nærmest for hvert minutt. Jeg begynte å bli urolig, de sa dette mest sannsynlig ville ta 6 timer, skulle de øke på så kraftig hele tiden? Hvor ille ville det bli? Enn så lenge kunne jeg takle det, men ikke hvis det fortsatte å øke på like mye fremover. Jeg begynte å bli redd, jeg er ikke noe glad i smerter. Jeg lurte på om fosteret allerede var dødt, eller om de døde nå. Jeg gråt og ville plutselig ha smertestillende. Hva som var verst, det fysiske eller det psykiske vet jeg ikke. Jeg så på klokka at det bare hadde gått 1,5 timer.

Kun få minutter etter at jeg hadde fått smertestillende merket jeg at smertene gav seg. Jeg kjente at jeg blødde en del. Det var rart, det burde ta minst 30 min før den smertestillende effekten skulle tre inn. Kanskje det var Placebo, jeg brøy meg ikke, det var deilig å slippe litt. Jeg kjente at jeg måtte tisse igjen, men jeg torde ikke røre meg i frykt for at det skulle starte igjen. Jeg sa til sykepleieten at smertene plutselig hadde slippi taket, hun spurte om jeg kjente noe nedpress, det gjorde jeg ikke.

Jeg ble liggende i senga. Jeg forklarte til kona mi at jeg ikke trodde jeg noen gang ville takle en fødsel når jeg syns dette var så ille. Etter ca 30 min torde jeg å røre på meg, jeg reiste meg fra senga å begynte å gå rundt i rommet. Om under 1 time ville sykepleieren komme tilbake for en ny Cytotec runde, jeg ønsket IKKE dette, jeg ville at det skulle være over før. Jeg tok noen knebøy, prøvde å provosere frem at fosteret skulle komme ut. Jeg venta å venta på det berømte «nedpresset» alle snakka om, men kjente det ikke, det eneste jeg kjente var at jeg måtte tisse.

Til slutt kom sykepleieren tilbake, det hadde gått 3 timer og det var tid for ny Cytotec. Jeg måtte på toalettet å tisse først. Jeg satte meg på do, jeg gadd ikke legge bekkenet der, jeg måtte jo bare tisse, jeg hadde jo ikke en gang smerter lenger og ikke kjente jeg noe nedpress heller. Jeg kjente noe rart, jeg titta ned og så fosteret henge der, det hang ut av meg i navlesnoren. Jeg kneip alt jeg kunne mens jeg tok bekkenet å fikk fosteret oppi der. Så ropte jeg panisk på kona mi. Vi fikk plassert bekkenet på toalettet. Hva skjedde nå? Morkaka kom jo ikke. Jeg prøvde å presse litt, jeg prøvde å slappe av, jeg prøvde å bare sitte der å vente, ingenting skjedde. Kona mi spurte om hu sku ringe på sykepleieren, men jeg ville ikke dette. Jeg følte meg ekstremt naken og utsatt, ingen foruten kona mi fikk se meg sånn. Vi avtalte at kona mi skulle forsøke å dra litt i navlestrengen. Jeg var kjempe redd for at jeg skulle kjenne at morkaka ble dratt fra livmorveggen. Hun drog forsiktig, begge var usikker på om det skjedde noe, den var så tynn. Så, plutselig kjente jeg noe og der datt morkaka ut.

Kona mi skyldte fosteret i vasken mens jeg tørka meg og vaska doen (det var blod over alt).

Så gikk jeg å så på fosteret, på den bitte lille babyen vår. Jeg var nerbøs, hva om den så helt «riktig» ut, hva om man ikke kunne se at den var syk, ville vi tvile på avgjørelsen vår da?

Fosteret fikk plass i handa til kona mi, den lå sånn at det så ut som om den sov, den var så søt. Det var rart, den var bare 15 uker, men hadde allerede fingre og tær med negler. Man kunne se alle blodårer gjennom huden, man kunne se tarmene i magen, alt så så perfekt ut. Babyen så helt perfekt ut. Den hadde malformasjoner, fler enn vi hadde trodd. Munnen stoppa ved nesa på ene siden og gikk helt opp til øret på den andre siden, på denne siden manglet babyen øret sitt. Den manglet også neseben. Den hadde en sekk-lignende greie som satt fast i hodet, vi skjønte ikke hva dette var.

Vi ringte til slutt på sykepleieren, hun tok med seg babyen ut, vaska den og kom inn igjen. Vi hadde bedt om fotavtrykk av fosteret og hun hadde lagd dette, bena var derfor helt blå.

Hun fortalte at legen hadde sagt at det var en del av hjernen som hang utenfor skallen i den pose-lignende saken. Ellers fortalte hun at morkaka så helt sin og hel ut så vi kunne reise når vi følte for det.

Selv om det var mye galt med babyen var den helt perfekt. Når vi så den var det imidlertid klart at vi hadde valgt rett, den ville aldri ha overlevd til termin med hjernen hengende på utsiden av hodet.

Vi tok bilder av babyen, sa farvel til den, pakka den inn i pleddet sitt, la den i kista vi hadde hadde laget, la bamsen ved siden av den, gråt og drog fra avdelinga.

Jeg veit ikke hvorfor, men jeg ville vekk så fort som mulig, jeg ville se sønnen vår, jeg ville susse og klemme på han, jeg ville vekk herfra, jeg ville hjem....

 

#abort

#gravid

#foster

#uke15

#baby

#ufrivillig

#kromosomavvik

#kromosomfeil

#dødt

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits