En høyst ufrivillig - "frivillig" abort del 2

Den første pilla (Mifegyn) var tatt, prosessen var i gang.

De to neste dagene var rare. Jeg gikk å kjente på om ting kjentes annerledes ut. Kunne jeg kjenne om fosteret døde? Kunne jeg kjenne at kroppen forberedte seg på det som skulle komme? Jeg visste at Mifegyn hindret fosteret i å utvikle seg videre, betød dette at det ville dø umiddelbart, eller tok det tid, ville det dø nå, eller under selve aborten?

Sykepleieren på Ahus hadde advart meg om at jeg kunne få bivirkninger som kvalme, blødninger, magesmerter og eventuelt at aborten ble satt i gang. Jeg ønsket at dette skjedde, det å bare gå å vente var helt forferdelig, men jeg merket dessverre ingenting annet enn at krampene som alltid var der ble mer intense. Jeg håpa disse smertene var rier og at aborten startet naturlig så fosteret kunne komme ut uten at vi behøvde å dra på sykehuset å få satt det i gang. Men det skjedde ikke...

Kona mi og jeg snakka om hvordan vi ville gjøre det etter aborten. Sykepleieren på Ahus hadde fortalt oss at vi kunne velge om vi ønsket at staten skulle ta ansvar, da ville fosteret få en kiste og bli gravlagt på en minnelund sammen med andre foster. Vi ønsket ikke dette, vi hadde lyst å få det med oss hjem samme dag i kista vi hadde laget. Vi ønsket å begrave fosteret sammen med resten av min familie. Vi ønsket å ha et sted å gå til for å sørge. Sykepleieren tvilte på om det var lov å ta med seg fosteret selv, men lovet å sjekke dette ut. Hun hadde kveldsvakt den dagen vi skulle ha aborten så hun kunne gi oss beskjed da.

Sykepleieren hadde også fortalt oss at alle foster rundt uke 15 så ut som gutter når de ble født, vi ville derfor ikke få vite om det var en gutt eller jente. Vi ønsket å gi fosteret et navn. Skulle vi bare bestemme oss for at det var en jente fordi det var det vi trodde/ følte? Begge syntes dette var rart, vi begynte derfor å se etter navn som både gutter og jenter kunne ha. Vi fant et vi likte begge to og bestemte oss for at fosteret skulle hete dette. Navnet vi bestemte oss for betydde "reborn", vi syntes dette var fint og passende. 

På lufteturene med hundene disse dagene husker jeg at jeg gikk å strøk meg på magen, jeg forsøkte å forklare til fosteret at vi gjorde dette fordi vi mente det var best for fosteret. Jeg sa unnskyld og ba om tilgivelse for det vi gjorde. Det var en rar følelse, levde fosteret fortsatt, eller var det allerede dødt?

Dagen for aborten var en helt jævlig dag.

06.06.17 vil jeg alltid huske som dagen da barnet vårt ble født i uke 15.

06.06.17 vil jeg alltid huske som dagen vi da tok vi tok en høyst ufrivillig "frivillig" abort.

06.06.17 drog vi på sykehuset som gravide, men drog hjem uten å være gravid, men uten en ny baby.

06.06.17 er hittil den desidert verste dagen i mitt liv.

Vi hadde fått beskjed om å møte opp kl 10.00. Vi hadde sønnen vår med på sykehuset da vi hadde fått beskjed om at det mest sannsynlig ville ta en time eller to før riene kom ordentlig i gang og at det antageligvis ville være greit å ha han der den første timen. Han hadde aldri hatt barnevakt før og siden dette ville ta litt tid ønsket vi han der den første tiden. Han gav oss noe annet å tenke på. Vi hadde derfor avtalt med moren min at hun skulle komme ca kl 11.30 for å ta han.

Når vi kom på avdelingen møtte vi en veldig ung, søt og snill sykepleier. Hun viste oss til rommet vårt og fortalte hva som skulle skje. Hun forklarte at jeg kunne sette Cytotec tablettene selv, disse skulle settes direkte inn i kjeden og ville sette i gang riene til aborten. Den første timen etter jeg hadde satt stikkpillene måtte jeg ligge vannrett, men etter dette ville det være gunstig å røre på seg. Jeg kunne få Paralgin Forte som smertelindring hvis jeg ønsket det og dersom det ble for ille kunne jeg få Morfin, dog måtte jeg huske at all smertelindring ville gjøre prosessen lenger. Hun satte en veneflon i armen min i tilfelle jeg skulle trenge Morfin og i tilfelle det skulle skje noe uforutsett. Jeg hadde fått lov å spise frokost, men etter dette skulle jeg ikke spise eller drikke noe, dette i tilfelle det ble nødvendig med en operasjon (i tilfelle morkaka ikke kom ut i en bit og de måtte inn å skrape denne ut, eventuelt dersom jeg skulle begynne å blø mye). Jeg fikk så beskjed om å skifte til sykehusskjorte, nettingtruse og verdens største bind. Hun viste meg badet og fortalte at etter riene begynte å komme måtte jeg putte bekkenet i toalettet, dette så ikke fosteret skulle komme ut i do.

Så gav hun oss en del brosjyrer, en om vanlige symptomer etter abort og en om vi ønsket obduksjon. Vi hadde diskutert dette, vi ønsket ikke obduksjon av fosteret, det lille gullet vårt hadde allerede vært igjennom nok (vi hadde uansett allerede gitt beskjed til den første sykepleieren om at vi ønsket obduksjon av morkaka). Det var et par andre brosjyrer også, men disse husker jeg ikke hva var. Så sa sykepleieren at tiden var inne, hun skulle gå ut noen minutter så jeg kunne sette stikkpillene.

Tiden var inne. Det var ingen vei tilbake...

 

#abort

#ufrivillig

#medisinsk

#medisinskabort

#gravid

#foster uke 15

#sykehus

2 kommentarer

Lykken vår

03.08.2017 kl.21:01

Så ufattelig trist! :( <3

lesbevilhabarn

03.08.2017 kl.21:53

Takk, det syns vi også :(

Skriv en ny kommentar

lesbevilhabarn

lesbevilhabarn

34, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits