Den endelige dommen... Lever babyen???



Uka mellom de to timene på riksen var helt forferdelig.

Ut i fra alt jeg kunne om medisin virka det ikke som om fosteret ville være levedyktig utenfor livmoren. Mest sannsynlig ville det spontanabortere, men dersom det holdt seg fast til termin trodde jeg det ikke hadde sjans til å være levedyktig etter fødsel. Jeg snakka med kona mi om dette, vi hadde allerede laget en "plan" dersom fosteret var sykt, var hun enig i denne planen nå?

Et kromosomavvik kunne vi leve med så lenge fosteret var levedyktig, selv om det garantert ville bli mye tøffere enn vi noen gang kunne ane. I det tilfelle ønsket ikke vi å være de som eventuelt bestemte at barnet ikke hadde rett til liv. Dersom fosteret ikke ville kunne leve utenfor livmoren var saken annerledes, da ville vi ta abort. Jeg orket ikke tanken på å gå til full termin med et barn i magen som jeg visste ville dø ved fødsel eller rett etter fødsel. Kona mi var enig. Vi hadde en plan. Vi avtalte også at vi ikke ville ta fostervannsprøve med mindre det ville ha en betydning for fosteret eller for neste graviditet.

Vi prøvde å holde oss opptatt uka før time nr 2 på Rikshospitalet. Finne på ting. Dagen etter ultralyden hadde vi besøk av en kompis med kona hans og barna, de skulle overnatte hele helga. Det ble faktisk veldig koselig, vi klarte å tenke på noe annet mesteparten av tiden (selvfølgelig ikke hele tiden). En av morgenene de var hos oss klarte jeg allikevel ikke stå opp, jeg lå bare i senga å gråt en stund. De visste hva slags beskjed vi nettopp hadde fått så de skjønte hvorfor og maste ikke. Kona mi kom inn på rommet å gråt med meg (hun hadde egentlig allerede stått opp med sønnen vår), etter en liten stund gikk vi ned til de andre. Ingen spurte hvorfor vi hadde vært borte så lenge og ingen kommenterte at vi så gråtkvalte ut.

Når helga var over og alle hadde dratt drog vi på en liten campingtur til Fredrikstad. Alt for å tenke på noe annet.

Tidligere i graviditeten hadde jeg likt at magen min hadde blitt stor (det så allerede ut som om jeg var 4-5 måneder gravid), nå hata jeg at magen stod ut. Jeg prøvde alt jeg kunne å skjule den under store T-skjorter. Jeg ønsket ikke at folk skulle se at jeg var gravid, for jeg følte meg ikke gravid lenger.

På et vis gikk uka og dagen for neste ultralyd snek seg på.

 

Denne gangen feilberegna vi ikke tiden. Vi var der 30 minutter før. Vi parkerte i det ordentlige parkeringshuset og gikk bort til kvinner og barn delen. Det var en helt ekstremt varm dag. Vi venta og venta. Folk på venteværelse kom etter oss, men ble kalt inn før oss. Vi syntes det var veldig rart, plutselig la jeg merke til noe, vi hadde bomma på tiden, vi var der 1 time før vi skulle. Vi lo av oss selv og gikk å kjøpte oss en is før vi gikk tilbake til venteværelse. Vi var så nervøse, isen vokste i munnen på meg og smakte ikke noe godt. Vi venta og venta igjen. Andre pasienter begynte på klage og bli sure, det var store forsinkelser. Vi klaga ikke, forrige gang hadde legen brukt 1,5 time på oss, vi visste at dersom de var forsinka var det en god grunn til det. Det er viktig for lege og ikke minst pasientene å bli godt tatt vare på når de får dårlige beskjeder, om det betyr at vi må vente så er det helt greit. Jeg ble skikkelig irritert på pasientene som var såpass egoistiske at de ble sure for dette. Hadde det vært dem som hadde trengt ekstra tid hadde de garantert syntes det var greit.

Endelig, etter til sammen 3,5 timers venting ble det vår tur ( vi kom jo 1,5 time for tidlig).

Legen var kjempe hyggelig i dag også. Han tok ultralyd og verifiserte det han hadde sagt sist. Fosteret manglet store deler av hjernen. I tillegg kunne han nå (siden fosteret hadde blitt større) se at nakkefolden var blitt veldig fortykket og det var store malformasjoner i ansikt og antageligvis på den ene handa. Vi spurte hva dette betydde. Han sa han mistenkte trisomi 13, 18 eller 21, men alle i såpass alvorlig grad at fosteret ikke ville være levedyktig etter fødsel. Mest sannsynlig ville den spontanabortere snart, men dersom den (mot formodning) overlevde til fødsel ville den leve maks 1-2 timer etter fødsel.

Han fikk en kollega til å komme inn å verifisere funnene sine. Han forklarte oss valgene våre, vi kunne beholde fosteret og få tett oppfølging ved avdelingen hans, eller vi kunne velge å avslutte svangerskapet. Han tilbydde oss fostervannsprøve, vi spurte om det hadde verdi for overlevelse av fosteret, eller om det hadde noe å si for neste graviditet. Det hadde det ikke. Vi forklarte at da ønsket vi ikke fostervannsprøve, vi ville ha abort.

Han fikk en assistentlege til å henvise oss til Ahus for abort med en gang, hun var hyggelig, hun ringte å avtalte at vi kunne komme allerede dagen etter. I tillegg henviste de oss til genetisk veiledning på rikshospitalet. Dette for å snakke/ finne ut om eventuelle risiko for senere graviditeter, dette ble spesielt viktig siden jeg hadde hatt 3 spontanaborter tidligere. Dog forklarte han oss at kromosomavvik var tilfeldig, det var bare skikkelig uflaks. Allikevel, når man har hatt et foster med kromosomavvik øker sjansen litt for neste foster, på samme måte som at sjansen øker litt når man tipper 40 år. Han sa også at dersom jeg ble gravid igjen skulle jeg følges ekstra nøye opp og henvises tilbake til han. Jeg spurte om det var noe jeg hadde gjort som kunne ha forårsaket dette, han sa at dette var kun uflaks, ikke noe jeg hadde gjort kunne ha forårsaket dette.

Veien hjem var rar. Vi hadde jo på en måte visst dette når vi drog, allikevel hadde jeg hatt et lite håp om at det hele skulle ha vært en stor feil forrige gang. Det var det ikke, babyen var ikke levedyktig og vi skulle ha abort. Timen var allerede dagen etter...

 

#foster

#fostervannsprøve

#gravid

#abort

#kromosomavvik

#kromosomfeil

#syk

#baby

#rikshospitalet

2 kommentarer

hverdagslivetivollen

01.08.2017 kl.10:57

<3

Linda

01.08.2017 kl.16:51

<3 <3

Skriv en ny kommentar

lesbevilhabarn

lesbevilhabarn

34, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits