lesbevilhabarn

Endelig er jeg i nåtid. Endelig er vi i gang. Endelig blir det litt kortere posts....

I går var vi til ultralyd for å se om jeg var nær en eggløsning. Vi var veldig spente, var alt klart? hadde eggene vokst som de skulle?

Jeg var nervøs for om noe var galt etter aborten.

Heldigvis var alt helt supert. Jeg hadde flere store egg, ingen var helt klare til å slippe taket ennå, men om et par dager ville de være det. Jeg fortalte legen at jeg hadde fått eggløsningssprøyte sist og at jeg tror dette er årsaken til at jeg ble gravid da. Jeg fikk resept på eggløsningssprøyte og vi avtalte at jeg skal ta denne i dag mellom kl 15.00-.16.00, så fikk vi time til inseminasjon på lørdag.

Vi drog derfra super happy, nå var vi virkelig i gang, på lørdag blir vi kanskje gravide igjen.

Vi drog rett fra IVF-klinikken på Majorstua til Radiumhospitalet for å levere mamma, hun skal ha ny cellegiftkur.

Når vi kom hjem var kl ca 16.00. Vi spiste middag med en gang, så sovna jeg ved bordet, jeg flytta meg til sofaen og sovna der. I 17-tia fikk jeg beskjed av kona om å heller gå opp på soverommet å legge meg. Jeg gjorde dette og sovna, jeg sovna godt. Jeg skulle egentlig stå opp med sønnen vår i morges, men jeg var så trøtt så vi stod opp begge to. Jeg aner ikke hvorfor jeg har vært så trøtt, kanskje brygger jeg på noe, kanskje er jeg utslitt av alt som skjer, kanskje forbereder kroppen min seg på å prøve igjen.

Nå er jeg iallefall klar, om 3 timer skal jeg ta eggløsningssprøyta og i morgen skal vi inseminere!!!

#ultralyd

#inseminasjon

#eggløsning

#egg

#prøveåbligravid

#eggløsningssprøyte

#IVF-klinikken

Da er vi i gang igjen. Senere i dag har vi time til ultralyd.

Tidligere har vi alltid tatt eggløsningstester hjemme og dratt ned til klinikken for inseminasjon når denne testen har vært positiv. Sist fikk jeg imidlertid beskjed om at jeg har noe som heter PCOS (polycystisk ovariesyndrom), dette betyr at jeg innimellom ikke har eggløsning. PCOS er en hormonforstyrrelse i kroppen som kan gjøre det vanskeligere å blir gravid samt å beholde en graviditet. Hormonforstyrrelsene og da vanskene med å bli gravid blir ofte verre når man går opp i vekt. Grunnen til at folk med PCOS har vansker med å bli gravid er at de i perioder ikke har eggløsning.

Legen fortalte meg at de syklusene som var ekstra korte ofte ikke gir eggløsning. Menstruasjonen min denne måneden var kun 1,5 dager. Vi ringte derfor tidligere i uka å hørte om vi kunne få time til ultralyd og det fikk vi i dag. Jeg fikk beskjed om å ta eggløsningstester i tillegg, men dersom disse ikke var positive før torsdag (noe de ikke har vært) skulle jeg komme på ultralyd da. Det jeg håper på er at jeg kan få eggløsningssprøyte denne gangen også, jeg er sikker på at det var denne som gjorde at jeg ble gravid sist.

Jeg hadde så mange planer for dette forsøket, jeg begynte å jogge, gå lange turer, jeg begynte med Methformin (en sukkersyke-medisin som også kan hjelpe personer med PCOS å bli gravide). Jeg passa på hva jeg spiste og forsøkte å gå ned i vekt (PCOS blir verre når man går opp i vekt). Jeg hadde store planer om å gjøre alt og enda mer enn jeg gjorde før forrige forsøk der jeg ble gravid. Alt endra seg når mamma ble syk, jeg har ikke gjort en dritt av det jeg hadde planer om. Jeg har gått opp i vekt, jeg har gått en og annen tur, men ikke systematisk. Jeg tok Methformin en periode, så glemte jeg det plutselig i en uke og måtte starte opp igjen.

Nå når jeg fikk mensen begynte jeg imidlertid på både bidronning-gele kapsler og Fructus Femina. Begge disse skal jo liksom øke sjansen for å bli gravid, Fructus Femina skal jo også senke sjansen for spontanabort. Jeg er fortsatt litt usikker på Fructus Femina mtp alt som skjedde sist så planen er å bruke denne frem til inseminasjon og kanskje i 2 uker etterpå, etter dette slutter jeg. Så har jeg jo sevfølgelig tatt Folsyre helt siden forrige graviditet (den gir tykkere og finere hår i tillegg til at det beskytter eventuelle foster for skade). 

Vi snakka en stund om å utsette første forsøk siden det er så mye annet som skjer, men fant ut at det ville være dumt. Livet er ikke og vil aldri være perfekt, det vil alltid skje uforutsette ting, det vil aldri være det perfekte tidspunktet. I tillegg sa mamma her om dagen at hun hadde et mål, det var å leve lenge nok til å se meg gravid og at jeg var langt nok på vei til at hun kunne se at graviditeten var  "trygg" ....

No pressure there...

#inseminasjon

#prøve

#gravid

#forsøk

#PCOS

#fructus

#femina

#ultralyd

#eggløsning

#eggløsningstest

#polycystisk

#ovariesyndrom

#Methformin

Mamma blir lagt inn på Radiumhospitalet fredag 04.08.17. Vi får beskjed om at hun har en veldig aggressiv type kreft, en lymfekreft som en sjelden gang kan komme i hodet. Vi får beskjed om at dette er veldig alvorlig, men de har gode cellegifter og dersom hun tåler disse kan hun overleve. De setter i gang med cellegift med en gang. 

Dagene etter cellegiften går egentlig bra, mamma er ikke i toppform, men dette er heller ikke å forvente. Dog bruker kroppen for lang tid til å skille ut cellegiften fra kroppen, det vil si at kroppen er full av gift lenger enn den skal, noe som kan være veldig farlig. Legen som snakker med oss onsdag 09.08.17 sier at hun ikke vil anbefale videre behandling med samme cellegift og at de må finne et annet alternativ. Fredag 11.08.17 ringer sykepleieren til mamma meg. Hun forteller at de har problemer med å vekke mamma, hun lever, men vil ikke våkne. De tror hun har en infeksjon og har startet antibiotika. Jeg, broren og kona mi drar til sykehuset. Når vi kommer dit har hun våknet litt, men er ufattelig trøtt, sovner igjen med en gang og er umulig å holde en samtale med. Ut på kvelden kvikner hun litt til, men er veldig forvirra. De neste dagene kvikner hun heldigvis mer og mer til.

Når jeg er på besøk søndag 13.08.17 møter jeg overlegen og han tar seg tid til å snakke med oss. Han forteller at dersom mamma ikke tåler en ny cellegiftur har de ikke noe mer behandling å tilby. Han forteller at det er litt risky å prøve en gang til, men de har endret en del på de faste medisinene hennes og håper dette vil gjøre at hun tåler cellegiften bedre. Mamma er ivrig på å prøve en gang til, hun er kun 60 år og ønsker ikke å dø. Vi avtaler at hun prøver en gang til. I mellomtiden kan hun reise hjem til oss på perm (hun er for syk til å bo alene).

Mens alt dette har pågått har kona mi ringt til IVF-klinikken på Majorstuen å avtalt time til ultralyd torsdag 17.08.17. Timen er for å sjekke om eggene mine vokser normalt og for å se om jeg har eggløsning. Tidligere har vi tatt eggløsningsprøver hjemme og dratt til klinikken når disse har vært positive, men denne syklusen hadde jeg kun mens i 1,5 dag så vi er redd jeg ikke kommer til å ha eggløsning (som sist).

Nå bor vi derfor 4 mennesker, 4 hunder og 4 katter i samme hus. 

Mamma skal inn til neste kur på torsdag 17.08.17, samme dag skal jeg og kona mi til IVF-klinikken for ultralyd.

Dette blir en spennende uke... Vi er nå kommet til nå-tid...

#cellegift

#eggløsning

#kreft

#mamma

#lymfom

#lymfekreft

#hode

#radiumhospitalet

#ultralyd

#IVF-klinikken

#inseminasjon

Etter aborten i juni ønsket vi å forsøke igjen så fort som mulig. Kona mi ringte klinikken for å høre når vi kunne forsøke igjen. Hun fikk beskjed om at jeg måtte ha en vanlig syklus (en normal mens), så kunne vi starte på neste syklus. Dessverre ville neste syklus bli i juli og da er klinikken stengt. I følge dem kunne vi derfor forsøke igjen tidligst i august. Etter planen skulle vi på ferie 3 uker i august så mest sannsynlig ville ikke første forsøk bli før i september.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste at dette ikke egentlig ikke var en big deal, men jeg følte at alt gikk galt for oss. Man sier at sjansen for å bli gravid er størst kort tid etter en abort, da har man fortsatt en god del graviditetshormoner igjen som hjelper til. I september var jeg redd alle disse ville være borte.

Vi snakka om å dra hjem fra sommerferie før tiden, men etter planen skulle vi bygge en hytte (anneks) vi hadde kjøpt så vi visste ikke om dette ville være mulig.

Det viser seg at dette skal bli det minste av problemene våre denne sommeren...

Fredag den 07.07.17 begravet vi fosteret vårt. Vi hadde besøk av ei venninne og familien hennes fra Haugesund, de drog på lørdagen den 08.07.17 og samme dag fikk vi besøk av broren til kona mi og familien hans. Vi hadde gleda oss til å få begravet fosteret, etter dette skulle vi ha en "normal sommer". Vi skulle kose oss med besøket vårt og vi skulle 3 uker på ferie til Nord-Norge for å bygge hytta vår.

Vi lever med denne drømmen i 4 dager.

Lørdag 08.07.17 forsøker ei venninne av mamma å ringe meg. Jeg har besøk så jeg hører ikke telefonen. Når jeg ser at hun har ringt tenker jeg at jeg ringer tilbake når de har dratt, dersom det er viktig ringer hun vel tilbake.

Tirsdag 12.07.17 ringer jeg mamma på face-time (vanligvis snakker vi hver dag på tlf eller face-time, men nå når vi har hatt besøk og hun har vært på hytta har det blitt sjeldnere). Mamma ligger på sofaen og starter samtalen med å banne (dette er rart siden sønnen min er på face-time). Venninnen hennes er der og forteller at mamma er rar, venninna til mamma tror at mamma har hatt slag. Resten av historien har jeg fortalt i et annet innlegg som heter "Min mamma" posta den 14.07.17. Kort fortalt har mamma oppført seg rart i hele helga, hun har blitt verre og verre, og klarer ikke bruke venstre side lenger. Jeg ringer ambulanse og mamma blir tatt til sykehuset i Østfold. Der bli det påvist en tumor i hjernen hennes, hun blir overført til Ullevål sykehus i Oslo siden hun er Oslo tilhørende.

Ukene som kommer går ufattelig fort. Når jeg møter mamma på innleggelsesdagen er hun ikke til å kjenne igjen, hun oppfører seg helt annerledes enn vanlig og fremstår forvirret og veldig syk. Mamma blir enda dårligere, dagen etter innleggelsen bare sover hun og er vanskelig å vekke. De gir henne masse kortison for å senke hevelsen i hodet rundt svulsten, dette hjelper og hun blir litt mer seg selv (men ikke helt).

De opererer henne i hjernen 24.07.17, dette går heldigvis fint. En uke etter operasjonen får hun komme ut av sykehuset med forbehold om at hun bor hos oss, de siste 2 dagene før hun legges inn på radiumhospitalet får hun bo hos seg selv med hjemmesykepleier. Den 04.08.17 legges hun inn på Radoumhospitalet. 

Vi avlyser sommerferien vår og blir hjemme for å støtte mamma, vi avtaler samtidig at vi da forsøker å bli gravide igjen så fort som mulig, dvs i august. 

#abort

#gravid

#forsøke

#sommer

#ferie

#kreft

#operasjon

#hjerne

#svulst

#radiumhospitalet

#ullevål

#helvete

#mamma

Noe jeg har tenkt mye på etter aborten (og rett før aborten) er, er dette min skyld?

Er det noe jeg kunne gjort for å unngå dette?

Var det noe jeg gjorde som forårsaket dette?

Legen på rikshospitalet sa nei, det er ikke noe vi kunne ha gjort annerledes, dette var bare maks uflaks. Allikevel lurer jeg.

Jeg er veldig glad i varme dusjer og varme bad. Jeg vet at gravide ikke skal sitte i badstue og dette holdt jeg meg unna, men jeg bada, jeg dusja... Brukte jeg for varmt vann?

Jeg brukte noe som kalles babyklister, eller Fructus Femina for å bli gravid og for å holde på graviditeten. Dette er et dansk homeopatisk middel som skal hjelpe damer å bli og holde seg gravide. Man skal kunne bruke det for å hindre truende aborter og for å hindre spontanaborter. Jeg har leita meg i hjel på nett om dette kan ha bivirkninger, men jeg finner ingen signifikante. Jeg vet at homeopatiske midler er utvannet til det uendelige og at det ikke er noe virkestoff igjen i vannet, det er «hukommelsen til vannet» som skal funke. Allikevel står på det på boksen at det inneholder en del stoffer, blandt annet alkohol. Jeg har forhørt meg og har fått vite at dette er vanlig, dette brukes som et bindestoff og er i så liten mengde at dette ikke skal gi skade, allikevel lurer jeg, kan det ha gitt skade? Kan de være derfor fosteret ble sykt? Eller var det takket være dette middelet at jeg holdt meg gravid såpass lenge???

Jeg jobbet de første ukene, selv med magesmerter fortsatte jeg å jobbe helt til jeg ikke klarte lenger, burde jeg ha blitt sykemeldt tidligere?

Jeg gikk lange turer i skogen, jeg jogga og jeg trente hardere enn jeg hadde gjort på evigheter rett før jeg ble gravid og de første 2 månedene i graviditeten, helt til magesmertene ble for ille. Alle sier dette er sunt, hvis man har trent tidligere, jeg begynte å trene 1 mnd før jeg ble gravid, ble det for brå start??

Eller var det omvendt, var jeg for lat, trente jeg for lite???

Jeg tar en del medisiner, disse var sjekket på forhånd og skal være helt trygge for fosteret, men var de det??

Jeg vasker alltid badet med en sterk klor-vask, var denne for sterk? Det hender det svir nedover i halsen når jeg vasker badekaret, er det derfor fosteret ble sykt?

Det er tusen spørsmål, tusen ting jeg lurer på om jeg burde ha gjort annerledes, tusen ting jeg aldri kommer til å få svar på. I tillegg kommer det fra nesten alle jeg kjenner;

Så neste gang du blir gravid, du skal sykemeldes fra dag 1 da vel?

Neste gang du blir gravid, du tar det litt mer med ro da eller?

Neste gang du blir gravid gjør du sånn og sånn da eller, du gjør ihvertfall ikke sånn da eller???

Når jeg spør de som spør disse spørsmålene om de mener at jeg forårsaket at fosteret ble sykt blir de nesten fornærmet, hvordan kan jeg si noe sånn??? Men hva mener de da med alle disse velmenende rådene de kommer med nå, for at ikke det samme skal skje igjen?

Hva skal jeg gjøre neste gang jeg skal prøve å bli gravid???

Aner ikke og det begynner å nærme seg...

#gravid

#prøve

#abort

#spontanabort

#miste

#fructus

#femina

Selv om jeg deppa en del de første 2 ukene etter aborten føler jeg egentlig at jeg taklet alt som skjedde ganske godt. Jeg lot meg selv være deppa, jeg gråt, var sint, snakka med kona mi om hva som hadde skjedd og fikk generelt ekstremt mye støtte fra kona mi, venner og familie. Folk sendte meldinger og ringte for å høre hvordan det gikk med meg, alle som kom på besøk gav MEG en klem. Folk ringte og sendte til og med meldinger til kona mi for å spørre hvordan det gikk med MEG. Problemet var at nesten ingen spurte hvordan det gikk med kona mi, ingen spurte henne om hvordan hun taklet å miste sitt ufødte barn, ingen spurte henne om hvordan hun taklet at hennes drømmer ble knust.

Til og med flere av kona mi sine egne venner og familie virka som om de var mer opptatt av hvordan jeg taklet dette og om kona mi støttet meg godt nok. Som sagt betød all denne støtten ekstremt mye for meg, jeg føler dette hjalp meg å komme videre. Kona mi fikk helt motsatt følelse, hun følte hun ikke hadde rett til å sørge, hun følte hun overreagerte når hun var lei seg og prøvde etterhvert å gjøre alt hun kunne for å late som om hun ikke sørga, late som om alt gikk bra, når det absolutt ikke gikk bra. Dette resulterte i at hun ble rastløs, irritert og fikk kort lunte. Vi begynte å gå hverandre litt på nervene og krangle en del. Selv om jeg fikk god støtte av alle rundt meg var jo jeg også lei meg og hadde derfor en enda kortere lunte enn til vanlig.

Heldigvis er vi åpne og ærlige mot hverandre så vi skjønte hva som skjedde. Kona mi har også spesielt en god venninne som hun prata med og som spurte litt ekstra hvordan det gikk med henne. Hun kom seg igjennom det på et vis. Vi jobbet begge aktivt for å komme oss igjennom det. Vi graverte en liten stein som vi la på grava til fosteret når den endelig kom i jorda, vi pynta grava, vi holdt oss opptatt, hadde mye besøk en periode, kona mi jobba MYE når hun begynte å jobbe igjen.

Det jeg tenker på er alle andre som går igjennom dette. Det er kipt for dama som fysisk er den som mister barnet, selvfølgelig er dette ekstra ille og selvfølgelig trenger hun støtte, MEN dette er ille for flere og det er flere i denne situasjonen som trenger støtte. Partneren (medmor eller faren) til det kommende barnet har også mistet masse. Jeg vet min mor sørget veldig, hun hadde gleda seg til å bli bestemor igjen og jeg vet til og med at min bror ble veldig lei seg når vi mistet barnet vårt.

Poenget mitt med denne posten er: ikke dytt vek partneren for å gi dama som har mistet en klem, gi begge to en klem hver, spør dem om hvordan DE takler dette...

#abort

#deppa

#deprimert

#lei

#trist

#foster

#gravid

#familie

#partner

Aborten skjedde 3 uker før jeg skulle ha mine siste 2 måneder med 100% mamma-permisjon. Jeg var allerede sykemeldt pga smertene jeg hadde under graviditeten og var nå hos legen for å få sykemelding for mine siste 2 jobbuker. Jeg ønsket egentlig å komme meg litt tilbake på jobb før permisjonen startet, jeg ønsket litt normalitet og tenkte dette ville være sunt. Jeg avtalte derfor med legen at jeg skulle ha første uka med 100% sykemelding og siste uka med 50% jobb (det ville bety 2 uker hjemme etter aborten før 1 uke med 50% jobb). Jeg tenkte at så lenge jeg ikke hadde magesmerter kunne jeg komme meg tilbake på jobb. Legen var egentlig skeptisk til dette, hun fortalte at nå reagerte jeg ikke så mye på alt som hadde skjedd fordi det skjedde så mye annet hele tiden. Hun var redd for at når ting roet ned ville alle følelsene komme. Jeg tenkte at dette bare var tull, vi hadde forberedt oss godt på aborten før det skjedde og vi hadde grått sammen etter aborten, jeg var ferdig, det var jo bare et 15 ukers foster, folk flest sørga vel ikke i evigheter over dette??....

Jeg tok feil, jeg aner forsovet ikke hvor lenge andre sørger, men jeg sørga mer enn 2 uker....

Når melkesprengen var over og magesmertene var borte ble jeg igjen deppa, ikke bare litt deppa, veldig deppa.

Hver gang noen spurte meg om hvordan det gikk begynte jeg å gråte. Hver gang jeg fikk en melding på telefonen om hvordan det gikk begynte jeg å gråte. Jeg er ikke en person som liker å dele på følelsene mine så jeg endte opp med å holde meg inne noen dager. Jeg måtte ringe til legen på mandagen da jeg egentlig skulle begynne å jobbe 50%  for å krype til korset, si at jeg trengte en 100% sykemelding ut denne uka. Hun skrev heldigvis dette uten problemer. Jeg stortuta i telefonen og det var så vidt jeg klarte å forklare.

Jeg var hjemme denne uka, jeg gikk tur med hundene og jeg lekte med sønnen vår på dagtid, men når han sovna på kvelden så lå jeg på sofaen å gråt. Jeg følte meg totalt misslykka, følte jeg ikke klarte noen ting...

Heldigvis hadde jeg ekstremt god støtte i kona mi, familien min og vennene mine. Kona mi og jeg snakka om at vi var glade for at dette skjedde nå, etter at vi hadde fått sønnen vår. Hadde det skjedd før vi hadde barn hadde vi nok tatt det enda tyngre. Det hjalp å sette ting litt i perspektiv, sønnen vår gav oss en ekstremt stor glede i hverdagen, han gjorde at vi måtte ta oss sammen å stå opp hver morgen og han gjorde at vi begge tenkte at vi var glade for at han var frisk og rask i hvert fall.  Jeg tenkte på alle de som mister et barn enten helt nært termin, opplever dødfødsel eller mister et barn. Jeg kan ikke skjønne hvordan de overlever en sånn type sorg. 

Etterhvert gikk det sakte, men sikkert bedre med meg. I starten hadde jeg ikke lyst å henge med venner eller familie, men jeg tvang meg selv til det og det hjalp. Jeg klarte å tenke på noe annet. 

Nå 2 mnd etter tenker jeg fortsatt på fosteret vårt hver dag, jeg ser ofte på bilder av den og jeg er lei meg. Innimellom gråter jeg, men ikke så ofte lenger. Jeg tror det er viktig å innse at alle sørger forskjellig. Ingenting er riktig og ingenting er galt. Så lenge vi fortsetter å leve for de levende så er det lov å tenke på å sørge over de døde, uansett om de er foster, barn eller voksne. 

#sørge

#deppa

#deprimert

#abort

#foster

#død

#baby

Magesmerter:

De første 2 dagene etter aborten hadde jeg ingen magesmerter. Dette var så deilig. Endelig kunne jeg leke med sønnen min, skifte på han, kose med han være med han uten å ha sinnsyke smerter. Det var også veldig kjekt siden vi måtte kjøre rundt hele dagen å ordne papirer etc for begravelsen.

Dessverre var dette kortvarig...

Etter 2 dager begynte det å murre i magen igjen. Smertene økte på hver dag og plutselig lå jeg på ny; gråtende, kaldsvett og i fosterstilling på sofaen. Vi tok tempen for å se om jeg hadde feber, tempen var heller veldig lav. Smertene ble helt intense, svetten rant og jeg følte etterhvert at jeg skulle bli gal. Kona mi ringte derfor til Ahus for å høre om dette var normalt og om det var noe de kunne gjøre. De sa at så lenge jeg blødde og så lenge jeg ikke hadde feber var det ikke farlig. Vi spurte også fastlegen når jeg var der, hun sa det samme, så lenge jeg ikke hadde feber og så lenge jeg blødde var det ikke farlig. Heldigvis kunne jeg nå ta litt mer smertestillende enn da jeg var gravid.

Jeg hadde smerter og jeg blødde i 10 dager før jeg endelig en dag kjente samme følelsen som under aborten. Jeg løp på badet og i bindet fant jeg en stor kjøttklump (sorry for de ekle detaljene). Jeg regner med dette var siste rest av morkaka eller noe lignende. Etter dette forsvant alle smertene og jeg slutta å blø.

Melkespreng:

Noen dager etter aborten kjente jeg at puppene begynte å bli ømme. Jeg trodde først det var BH`en, det var det ikke. Når jeg tok av meg BH`n på kvelden var puppene mine sten harde og sinnsykt vonde. Det var som om store steiner hang på brystet mitt. Jeg hadde fått melkespreng. Jeg ble tatt helt på senga, jeg hadde ikke regna med dette etter en abort i uke 15.

Jeg spurte noen venner, som har hatt venner i samme situasjon, hva de anbefalte. Jeg fikk beskjed av alle at jeg burde pumpe, bare litt, for å få ut overskuddet. Jeg syntes dette var rart siden jeg ikke skulle amme, men alle råd var dyrbare så jeg forsøkte. Dette var drit vondt og hjalp ikke.

Kona mi ringte derfor igjen til Ahus. Jeg visste det fantes noen tabletter som kunne stoppe melkespreng og ba henne spørre om jeg kunne få dette. Hun fikk beskjed om at det ikke fantes noen sånne tabletter. Jeg fikk sjokk, dette var løgn, jeg visste de fantes, hvorfor ljuge om det? De hadde sikkert grunner til at de ikke ville skrive dette ut, men hvorfor ljuge???

Uansett fikk kona mi beskjed om å ta støttebandasje å binde så hardt hun klarte rundt puppene mine. Dette var ekstremt ubehagelig, men det hjalp faktisk veldig. Jeg gikk med bindte pupper i 1 uke før jeg klarte å gå uten.

#magesmerter

#abort

#ufrivillig

#melkespreng

#ahus

Den første tiden etter aborten gikk fort. Det var så mye som måtte ordnes. Så mye vi ikke hadde tenkt på. Så mye som gikk galt....

En dag ca 2 uker etter aborten ringte mamma meg, hun hadde fått en regning på 13.500 kr fra gravlunden. Hun hadde ringt til gravlunden for å høre hva denne regningen var for, hun fikk da beskjed om at når man skal begrave noen i en grav blir denne grava freda de neste 20 årene. Siden man må betale litt hvert år for stelling av grava måtte vi nå betale for dette for de neste 20 årene. Mamma spurte damen i telefonen hva slags stell dette var, for grava vår hadde ikke blitt stelt av andre enn oss, dette var spesielt tydelig nå den siste tiden når hun hadde vært syk. Dama i telefonen svarte mamma sint "at hvis hun var så misfornøyd med gravstedet kunne hun bare plukke opp urnene sine og finne en ny grav!!!"

Mamma var helt i sjokk, hun var nesten helt på gråten (mamma er tøff, det skal litt til å få henne til å gråte). Det var (og er) tross alt søstera, moren og faren hennes som er begravet i den grava, det er ikke bare å ta opp urnene deres å flytte dem.

Kona mi ringte tilbake til gravlunden for å forsøke å oppklare, men fikk samme sure beskjeden. "Dersom vi skulle ha fosteret i den grava måtte vi betale, ellers så var det bare å finne et nytt gravsted!!" Kona mi er en dame med bein i nesa, en som ikke er redd for å si det hun mener til de fleste, men hun ble så paff av måten hun ble snakka til så hun sa bare "ok, takk, vi skal betale så fort som mulig", så la hun på.

I tillegg fikk vi en regning på 2500 kr for selve urnenedsettelsen (siden vi ikke bodde i Oslo).

Vi klarte å skrape sammen pengene og betalte begge regningene dagen etter (vi brukte av et byggelån vi hadde).

En uke etter fikk mamma en ny telefon, denne gangen lurte gravlunden på hvorfor vi ikke hadde betalt inn de 2500 kronene. De kunne ikke sette ned urnen før disse var betalt. Jeg fikk helt sjokk, jeg trodde vi hadde betalt, men ble plutselig usikker. Jeg forta meg å betale... igjen...

Vi ringte tilbake for å høre om dette betød at urnenedsettelsen ville bli snart og fikk beskjed om at dette fortsatt ville ta noen uker.

Etter dette ringte kona mi til dama på Jølstad. Hun fortalte om alle regningene og hva slags svar vi hadde fått. Dama på Jølstad ble skikkelig forbanna på våre vegne, de kunne ikke oppføre seg sånn, ikke i deres yrker og ikke til folk i sorg. Hun ringte oss tilbake et par timer senere. Da hadde hun snakka med gravlunden, disse hadde hatt et internt møte om hva som hadde skjedd og beklaget dette. De skulle kremere fosteret i løpet av uka å vi kunne ha urnenedsettelse neste fredag. De 2500 kr skulle vi få refundert fra Jølstad for det skulle staten betale og det som var betalt dobbelt skulle vi få fra gravlunden.

Så, endelig, 07.07.17 ble lille babyen vår lagt i jorda og fikk endelig sove i fred sammen resten av familien sin.

#begravelse

#abort

#etter

#gravid

#begravelsesbyrå

#grav

#gravlund

#kiste

#urne

#urnenedsettelse

Aborten var over. Jeg var ikke gravid lenger. Det hadde kun gått 4 timer fra vi kom på sykehuset til vi drog igjen. Jeg følte meg helt i sjokk. Jeg gråt litt, men ikke mye akkurat da, kona mi gråt mer enn meg. Før vi drog fra sykehuset fikk vi beskjed om at vi måtte ta kontakt med et begravelsesbyrå så de kunne hente fosteret. Kona mi gråt så jeg ringte Jølstad begravelsesbyrå. Vi avtalte et møte allerede samme dagen.

Det føltes helt surealistisk, vi hadde ikke trodd vi måtte snakke med et begravelsesbyrå, vi hadde ikke trodd at vi måtte ta alle disse avgjørelsene, vi hadde trodd vi bare kunne få med oss fosteret hjem. Damen på begravelsesbyrået var veldig koselig. Hun tok oss i hendene og kondolerte. Hun spurte hva som hadde skjedd. Antageligvis trengte hun bare å vite at det var et foster i uke 15, men både jeg og kona mi begynte å fortelle alt, helt fra starten. Vi fortalte om hele graviditeten, alle ultralydene vi hadde tatt og til slutt kom vi til "poenget", at vi hadde abortert i dag. Begge gråt så vi bytta på å snakke. Damen var ekstremt tålmodig med oss, hun avbrøt oss aldri, lot oss fortelle alt, det føltes nesten som en psykologtime.

Hun forklarte oss at alle foster over 12 uker skal ha en ordentlig grav og må begraves ordentlig, derfor måtte vi gå igjennom et begravelsesbyrå. Det burde ikke bli noe problem å få fosteret lagt ned i familiegraven min, men siden min mor stod som eier av graven måtte hun signere på at vi fikk lov. Denne graven var imidlertid en "kremerings-grav", dette betydde at vi måtte kremere fosteret. Vi spurte om vi ikke bare kunne få putte kista oppi grava selv, det var jo så lite, tok mindre plass enn en urne. Dette var dessverre ikke lov. Det måtte kremeres og kanskje måtte det kremeres i en ordentlig kiste, vår var kanskje ikke sikker nok for ovnen, men hun skulle sjekke dette. For sikkerhetsskyld ville hun vi skulle velge ut en kiste og en urne. Det var egne urner til barn og egne små kister til foster. Det var helt surrealistisk å sitte der å velge ut disse tingene. Dette var ting jeg ikke ønsket å ta stilling til, vi valgte derfor bare ut noe, det som var standard. Jeg husker at urnen var hvit, med en bitte liten bamse på.

Hun lurte på om vi ønsket en begravelsessermoni, vi ønsket ikke dette, men vi vill veldig gjerne være til stede under urnenedsettelsen. Vi ønsket heller ikke navnet til fosteret på gravstenen, det holdt at vi og vår familie visste at den var der. Dette var greit. Hun fortalte også at vi ikke trengte å tenke på hva dette ville koste. Den Norske Stat betalte inntil en viss sum for alle under 18 år og vi ville ikke kommer over denne summen.

Vi drog hjem. Begge var helt numne, vi var trøtte, sliten og skikkelig deppa. Vi visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Jeg så på papirene vi hadde fått med oss hjem, de min mor måtte signere. Under "avdøde:" stod mitt navn med "dfb" bak, jeg regner med "dfb" betyr dødfødt barn, men det var veldig rart å se mitt navn under avdød.

Dagen etter fikk vi en telefon fra begravelsesbyrået om at fosteret skulle flyttes fra Ahus til krematoriet på fredagen. Ville vi være der for det? Det ville vi da begge angret på at vi hadde vært så raske med å dra fra sykehuset, begge hadde dårlig samvittighet over at vi hadde tilbragt for lite tid med fosteret.

På fredagen møtte vi begravelsesbyrå-fyren på Ahus. Begge følte seg teite, vi gikk bare i joggebukser, ustelte og usminkede, mens han var i svart, fin dress. Vi hadde ikke tenkt på at vi burde ha pyntet oss, eller i det minste se ordentlig ut. Vi følte oss helt ræva og utseende vårt gjenspeilet nok dette.

Jeg gispet nesten når jeg kom inn der vi skulle hente kista. Fyren fra begravelsesbyrået hadde ordnet det så fint, han hadde satt kista vår med fosteret på et bord og tent lys rundt. Så hadde han satt frem to stoler til oss foran bordet. Jeg ble helt rørt. 

Vi satte oss ned, det var rart å skulle åpne kista igjen. Der lå den, pakka inn i teppet akkurat som vi hadde forlatt den. Den hadde endret utseende en del, en del væske hadde antageligvis forlatt kroppen så den så mer ut som en gammel mann i ansiktet. Fingre og tær var skrumpet inn og skallen hadde sunket sammen (den hadde antageligvis ikke skalleben). Allikevel var den fortsatt søt syns vi, den så fortsatt helt perfekt ut, det var fortsatt lille babyen vår. Vi satt der en stund, så la vi lokket på kista og gikk ut til mannen. Vi hadde kista med oss i vår bil til krematoriet.

Vi fikk beskjed om at det ville ta mange uker før den ble kremert, men når dette skjedde skulle de ringe oss.

Når vi kom hjem var vi letta. Dette hadde vært en helt jævlig uke, men nå var uka over og ting kunne bare bli bedre... 

Så feil vi kunne ta...

#abort

#gravid

#foster

#begravelse

#begravelsesbyrå

#Jølstad

#etter

#foster

#baby

Jeg nølte mindre nå enn når jeg tok pilla 2 dager før.

Jeg lå i senga da jeg hadde fått beskjed om å ligge den første timen etter jeg satte stikkpillene. Jeg syns jeg kjente murring i livmora nesten umiddelbart. Jeg tenkte at det bare var de vanlige krampene som kom, smertene var identiske. Smertene ble raskt verre. Sykepleieren kom inn for å høre om jeg hadde tatt stikkpillene, jeg fortalte at det hadde jeg og var nesten flau når jeg sa at det var ganske vondt allerede. Hun spurte om jeg ønsket Paralgin Forte, jeg visste at alle smertestillende kunne gjøre at prosessen tok lenger tid så jeg avslo dette enn så lenge, ville heller spare til jeg virkelig trengte det. Jeg kjente jeg begynte å bli tissetrengt, men visste at jeg måtte holde meg i 1 time. Etter 40 minutter klarte jeg ikke holde meg lenger. Når jeg kom inn på toalettet kjente jeg at jeg ble svimmel og helt sinnssykt kvalm. Jeg ropte på kona mi, som egentlig var opptatt med sønnen vår, hun kom allikevel løpende og rakk akkurat å gi meg en spypose før jeg kastet opp. Jeg hadde nå så store kramper og var så kvalm og utilpass at jeg begynte å gråte. Kona mi hjalp meg tilbake til senga.

Smertene begynte p bli veldig intense. Sønnen vår våkna og begynte å bli utålmodig i vogna si. Jeg ba kona mi ringe mamma å høre hvor hun var, hun var heldigvis allerede på parkeringsplassen, selv om det var lenge til vi hadde avtale om at hun skulle komme. Hun kom å henta han 5 min senere. Kona mi la seg i senga mi bak meg og masserte ryggen min. Det var deilig. Smertene ble verre nærmest for hvert minutt. Jeg begynte å bli urolig, de sa dette mest sannsynlig ville ta 6 timer, skulle de øke på så kraftig hele tiden? Hvor ille ville det bli? Enn så lenge kunne jeg takle det, men ikke hvis det fortsatte å øke på like mye fremover. Jeg begynte å bli redd, jeg er ikke noe glad i smerter. Jeg lurte på om fosteret allerede var dødt, eller om de døde nå. Jeg gråt og ville plutselig ha smertestillende. Hva som var verst, det fysiske eller det psykiske vet jeg ikke. Jeg så på klokka at det bare hadde gått 1,5 timer.

Kun få minutter etter at jeg hadde fått smertestillende merket jeg at smertene gav seg. Jeg kjente at jeg blødde en del. Det var rart, det burde ta minst 30 min før den smertestillende effekten skulle tre inn. Kanskje det var Placebo, jeg brøy meg ikke, det var deilig å slippe litt. Jeg kjente at jeg måtte tisse igjen, men jeg torde ikke røre meg i frykt for at det skulle starte igjen. Jeg sa til sykepleieten at smertene plutselig hadde slippi taket, hun spurte om jeg kjente noe nedpress, det gjorde jeg ikke.

Jeg ble liggende i senga. Jeg forklarte til kona mi at jeg ikke trodde jeg noen gang ville takle en fødsel når jeg syns dette var så ille. Etter ca 30 min torde jeg å røre på meg, jeg reiste meg fra senga å begynte å gå rundt i rommet. Om under 1 time ville sykepleieren komme tilbake for en ny Cytotec runde, jeg ønsket IKKE dette, jeg ville at det skulle være over før. Jeg tok noen knebøy, prøvde å provosere frem at fosteret skulle komme ut. Jeg venta å venta på det berømte «nedpresset» alle snakka om, men kjente det ikke, det eneste jeg kjente var at jeg måtte tisse.

Til slutt kom sykepleieren tilbake, det hadde gått 3 timer og det var tid for ny Cytotec. Jeg måtte på toalettet å tisse først. Jeg satte meg på do, jeg gadd ikke legge bekkenet der, jeg måtte jo bare tisse, jeg hadde jo ikke en gang smerter lenger og ikke kjente jeg noe nedpress heller. Jeg kjente noe rart, jeg titta ned og så fosteret henge der, det hang ut av meg i navlesnoren. Jeg kneip alt jeg kunne mens jeg tok bekkenet å fikk fosteret oppi der. Så ropte jeg panisk på kona mi. Vi fikk plassert bekkenet på toalettet. Hva skjedde nå? Morkaka kom jo ikke. Jeg prøvde å presse litt, jeg prøvde å slappe av, jeg prøvde å bare sitte der å vente, ingenting skjedde. Kona mi spurte om hu sku ringe på sykepleieren, men jeg ville ikke dette. Jeg følte meg ekstremt naken og utsatt, ingen foruten kona mi fikk se meg sånn. Vi avtalte at kona mi skulle forsøke å dra litt i navlestrengen. Jeg var kjempe redd for at jeg skulle kjenne at morkaka ble dratt fra livmorveggen. Hun drog forsiktig, begge var usikker på om det skjedde noe, den var så tynn. Så, plutselig kjente jeg noe og der datt morkaka ut.

Kona mi skyldte fosteret i vasken mens jeg tørka meg og vaska doen (det var blod over alt).

Så gikk jeg å så på fosteret, på den bitte lille babyen vår. Jeg var nerbøs, hva om den så helt «riktig» ut, hva om man ikke kunne se at den var syk, ville vi tvile på avgjørelsen vår da?

Fosteret fikk plass i handa til kona mi, den lå sånn at det så ut som om den sov, den var så søt. Det var rart, den var bare 15 uker, men hadde allerede fingre og tær med negler. Man kunne se alle blodårer gjennom huden, man kunne se tarmene i magen, alt så så perfekt ut. Babyen så helt perfekt ut. Den hadde malformasjoner, fler enn vi hadde trodd. Munnen stoppa ved nesa på ene siden og gikk helt opp til øret på den andre siden, på denne siden manglet babyen øret sitt. Den manglet også neseben. Den hadde en sekk-lignende greie som satt fast i hodet, vi skjønte ikke hva dette var.

Vi ringte til slutt på sykepleieren, hun tok med seg babyen ut, vaska den og kom inn igjen. Vi hadde bedt om fotavtrykk av fosteret og hun hadde lagd dette, bena var derfor helt blå.

Hun fortalte at legen hadde sagt at det var en del av hjernen som hang utenfor skallen i den pose-lignende saken. Ellers fortalte hun at morkaka så helt sin og hel ut så vi kunne reise når vi følte for det.

Selv om det var mye galt med babyen var den helt perfekt. Når vi så den var det imidlertid klart at vi hadde valgt rett, den ville aldri ha overlevd til termin med hjernen hengende på utsiden av hodet.

Vi tok bilder av babyen, sa farvel til den, pakka den inn i pleddet sitt, la den i kista vi hadde hadde laget, la bamsen ved siden av den, gråt og drog fra avdelinga.

Jeg veit ikke hvorfor, men jeg ville vekk så fort som mulig, jeg ville se sønnen vår, jeg ville susse og klemme på han, jeg ville vekk herfra, jeg ville hjem....

#abort

#gravid

#foster

#uke15

#baby

#ufrivillig

#kromosomavvik

#kromosomfeil

#dødt

Den første pilla (Mifegyn) var tatt, prosessen var i gang.

De to neste dagene var rare. Jeg gikk å kjente på om ting kjentes annerledes ut. Kunne jeg kjenne om fosteret døde? Kunne jeg kjenne at kroppen forberedte seg på det som skulle komme? Jeg visste at Mifegyn hindret fosteret i å utvikle seg videre, betød dette at det ville dø umiddelbart, eller tok det tid, ville det dø nå, eller under selve aborten?

Sykepleieren på Ahus hadde advart meg om at jeg kunne få bivirkninger som kvalme, blødninger, magesmerter og eventuelt at aborten ble satt i gang. Jeg ønsket at dette skjedde, det å bare gå å vente var helt forferdelig, men jeg merket dessverre ingenting annet enn at krampene som alltid var der ble mer intense. Jeg håpa disse smertene var rier og at aborten startet naturlig så fosteret kunne komme ut uten at vi behøvde å dra på sykehuset å få satt det i gang. Men det skjedde ikke...

Kona mi og jeg snakka om hvordan vi ville gjøre det etter aborten. Sykepleieren på Ahus hadde fortalt oss at vi kunne velge om vi ønsket at staten skulle ta ansvar, da ville fosteret få en kiste og bli gravlagt på en minnelund sammen med andre foster. Vi ønsket ikke dette, vi hadde lyst å få det med oss hjem samme dag i kista vi hadde laget. Vi ønsket å begrave fosteret sammen med resten av min familie. Vi ønsket å ha et sted å gå til for å sørge. Sykepleieren tvilte på om det var lov å ta med seg fosteret selv, men lovet å sjekke dette ut. Hun hadde kveldsvakt den dagen vi skulle ha aborten så hun kunne gi oss beskjed da.

Sykepleieren hadde også fortalt oss at alle foster rundt uke 15 så ut som gutter når de ble født, vi ville derfor ikke få vite om det var en gutt eller jente. Vi ønsket å gi fosteret et navn. Skulle vi bare bestemme oss for at det var en jente fordi det var det vi trodde/ følte? Begge syntes dette var rart, vi begynte derfor å se etter navn som både gutter og jenter kunne ha. Vi fant et vi likte begge to og bestemte oss for at fosteret skulle hete dette. Navnet vi bestemte oss for betydde "reborn", vi syntes dette var fint og passende. 

På lufteturene med hundene disse dagene husker jeg at jeg gikk å strøk meg på magen, jeg forsøkte å forklare til fosteret at vi gjorde dette fordi vi mente det var best for fosteret. Jeg sa unnskyld og ba om tilgivelse for det vi gjorde. Det var en rar følelse, levde fosteret fortsatt, eller var det allerede dødt?

Dagen for aborten var en helt jævlig dag.

06.06.17 vil jeg alltid huske som dagen da barnet vårt ble født i uke 15.

06.06.17 vil jeg alltid huske som dagen vi da tok vi tok en høyst ufrivillig "frivillig" abort.

06.06.17 drog vi på sykehuset som gravide, men drog hjem uten å være gravid, men uten en ny baby.

06.06.17 er hittil den desidert verste dagen i mitt liv.

Vi hadde fått beskjed om å møte opp kl 10.00. Vi hadde sønnen vår med på sykehuset da vi hadde fått beskjed om at det mest sannsynlig ville ta en time eller to før riene kom ordentlig i gang og at det antageligvis ville være greit å ha han der den første timen. Han hadde aldri hatt barnevakt før og siden dette ville ta litt tid ønsket vi han der den første tiden. Han gav oss noe annet å tenke på. Vi hadde derfor avtalt med moren min at hun skulle komme ca kl 11.30 for å ta han.

Når vi kom på avdelingen møtte vi en veldig ung, søt og snill sykepleier. Hun viste oss til rommet vårt og fortalte hva som skulle skje. Hun forklarte at jeg kunne sette Cytotec tablettene selv, disse skulle settes direkte inn i kjeden og ville sette i gang riene til aborten. Den første timen etter jeg hadde satt stikkpillene måtte jeg ligge vannrett, men etter dette ville det være gunstig å røre på seg. Jeg kunne få Paralgin Forte som smertelindring hvis jeg ønsket det og dersom det ble for ille kunne jeg få Morfin, dog måtte jeg huske at all smertelindring ville gjøre prosessen lenger. Hun satte en veneflon i armen min i tilfelle jeg skulle trenge Morfin og i tilfelle det skulle skje noe uforutsett. Jeg hadde fått lov å spise frokost, men etter dette skulle jeg ikke spise eller drikke noe, dette i tilfelle det ble nødvendig med en operasjon (i tilfelle morkaka ikke kom ut i en bit og de måtte inn å skrape denne ut, eventuelt dersom jeg skulle begynne å blø mye). Jeg fikk så beskjed om å skifte til sykehusskjorte, nettingtruse og verdens største bind. Hun viste meg badet og fortalte at etter riene begynte å komme måtte jeg putte bekkenet i toalettet, dette så ikke fosteret skulle komme ut i do.

Så gav hun oss en del brosjyrer, en om vanlige symptomer etter abort og en om vi ønsket obduksjon. Vi hadde diskutert dette, vi ønsket ikke obduksjon av fosteret, det lille gullet vårt hadde allerede vært igjennom nok (vi hadde uansett allerede gitt beskjed til den første sykepleieren om at vi ønsket obduksjon av morkaka). Det var et par andre brosjyrer også, men disse husker jeg ikke hva var. Så sa sykepleieren at tiden var inne, hun skulle gå ut noen minutter så jeg kunne sette stikkpillene.

Tiden var inne. Det var ingen vei tilbake...

#abort

#ufrivillig

#medisinsk

#medisinskabort

#gravid

#foster uke 15

#sykehus

Vi hadde time på Ahus for en abort...

Det var helt surrealistisk. Vi som hadde prøvd å få meg gravid i nesten 2 år tilsammen satt nå på venteværelse for å ta abort. Jeg som aldri trodde jeg noen gang skulle ta en abort. Det er ikke det at jeg er i mot abort, jeg hadde bare aldri trodd at JEG noen gang ville ta abort. Vi fikk lov å sitte et annet sted enn der alle de andre lykkelige gravide satt. Jeg var veldig takknemlig for det.

Det ble vår tur. Legen som henta oss var ung og ganske usikker. Etter norske regler har man rett til selvbestemt abort før uke 12 i graviditeten, etter dette må man søke via en nemnd. Legen på rikshospitalet hadde vært snill. Fosteret var jo mindre enn forventa, men i tillegg lå den i fosterstilling med ryggen bøyd, når han målte størrelsen ble den derfor enda mindre, den lå akkurat ann til samme lengde som et foster som er i svangerskapsuke 12 (vi var egentlig midt i svangerskapsuke 14). Legen på Ahus var veldig opptatt av dette, at vi i følge lengden på fosteret var i svangerskapsuke 12, dette betød at vi hadde rett til selvbestemt abort, de trengte ikke vite hvorfor. Jeg tenkte at dette var bare tull, hun hadde jo henvisningen, hun visste hvorfor. I tillegg ble det veldig viktig for meg å presisere hvorfor. Jeg ville jo ikke ta abort, kona mi ville jo ikke ta abort, dette var ikke en vanlig selvbestemt abort der vi tok abort fordi vi ikke hadde lyst på barn!!!

Hun sa at vi kunne ta kirurgisk abort allerede i dag dersom jeg hadde fasta.

Kona mi og jeg forklarte at vi ikke ønska kirurgisk abort, vi ønsket medisinsk abort. Vi hadde et sterkt ønske og vi trengte at fosteret kom ut i en bit så vi kunne si farvel til det og etterhvert gravlegge det.

Legen ble usikker, dette var ikke planen. Hun måtte gå å spørre noen. Hun ble borte en stund, men kom tilbake etterhvert. Dessverre var det fredag og man gjorde ikke sånne ting i helga (det hadde vi allerede regna med), i tillegg var det helligdag på mandag. Hun hadde dog snakket med pleierne på avdelingen og blitt enige med dem om at vi kunne komme tilbake på lørdagen for en samtale og informasjon samt å ta den første pilla. Deretter skulle vi komme tilbake på tirsdagen for innleggelse og selve aborten. Vi hadde en plan, det var vel egentlig en god plan, men den føltes helt forferdelig.

Etter timen drog vi på Strømmen storsenter. Vi ønska å kjøpe en kiste til babyen. Vi gikk på Panduro å fant en fin liten treeske som så litt ut som en kiste. Vi kjøpte også et grått, mykt garn (som ikke klødde) og 4 strikkepinner. Vi hadde snakka om det, det fantes jo ikke noe klær til et så lite foster og vi ville at det skulle ha det varmt i kista. Vi skulle derfor strikke et lite pledd og en bitte liten bamse. I tillegg kjøpte vi en lykt som vi skulle sette på grava. Min familie har en familiegrav på en gravlund i Oslo hvor vi håpa vi kunne få legge kista til fosteret, da ville det ikke bli alene, men være omgitt av familie. Vi så for oss at tanta mi kunne ta seg av den, hun døde når hun var 21 år og ville sikkert blir en god "reservemor".... Teit tanke, men den hjalp oss.... 

Resten av fredagen var rar. Jeg hadde så dårlig samvittighet for fosteret. Dagen etter skulle jeg ta en pille som skulle forberede kroppen på å kvitte seg meg det. Det som hadde holdt seg fast og som hadde prøvd så hard å få leve, så skulle jeg drepe det. Kona mi sa at jeg ikke kunne tenke sånn, men det var vanskelig å la være. Jeg var sikker på (og er fortsatt sikker på) at dette var den eneste rette løsninga for oss i den situasjonen vi var i, men det var fortsatt en helt forferdelig løsning i en helt jævlig situasjon. 

Det å strikke var en god form for terapi. Vi fordelte det så jeg strikka bamsen og kona mi strikka pleddet. Sammen malte vi kista hvit både innvendig og utvendig.

Så kom lørdagen. Vi drog tilbake til Ahus. De visste at vi kom, men de trodde vi hadde fått all informasjon om den medisinske aborten av legen. En snill sykepleier tok seg allikevel tid til å sette seg ned sammen med oss på et rom med sofa. Hun var også opptatt av at dette var en selvbestemt abort. Vi presiserte igjen at dette var en frivillig, men også en høyst ufrivillig abort. Hun hadde forståelse for dette.

Hun fortalte om prosedyren, hun fortalte sånn ca hva man kunne forvente. Jeg fikk pillen.

Det var rart å skulle putte den i munnen, da var det ingen vei tilbake.

Jeg venta en stund, klarte ikke gjøre det med en gang. Tiden gikk, ingen maste på meg, kona mi tok handa mi, sa til meg at jeg måtte gjøre det når jeg var klar, i mitt tempo, så endelig svelga jeg den. Både kona mi og jeg fikk tårer i øynene, vi gav hverandre en klem...  

Nå var det gjort, prosessen var i gang....

#abort

#frivillig

#ufrivillig

#kromosomavvik

#gravid

#baby

#foster

#uke14

#medisinsk

#ahus

#sykehus

#medisinskabort

Uka mellom de to timene på riksen var helt forferdelig.

Ut i fra alt jeg kunne om medisin virka det ikke som om fosteret ville være levedyktig utenfor livmoren. Mest sannsynlig ville det spontanabortere, men dersom det holdt seg fast til termin trodde jeg det ikke hadde sjans til å være levedyktig etter fødsel. Jeg snakka med kona mi om dette, vi hadde allerede laget en "plan" dersom fosteret var sykt, var hun enig i denne planen nå?

Et kromosomavvik kunne vi leve med så lenge fosteret var levedyktig, selv om det garantert ville bli mye tøffere enn vi noen gang kunne ane. I det tilfelle ønsket ikke vi å være de som eventuelt bestemte at barnet ikke hadde rett til liv. Dersom fosteret ikke ville kunne leve utenfor livmoren var saken annerledes, da ville vi ta abort. Jeg orket ikke tanken på å gå til full termin med et barn i magen som jeg visste ville dø ved fødsel eller rett etter fødsel. Kona mi var enig. Vi hadde en plan. Vi avtalte også at vi ikke ville ta fostervannsprøve med mindre det ville ha en betydning for fosteret eller for neste graviditet.

Vi prøvde å holde oss opptatt uka før time nr 2 på Rikshospitalet. Finne på ting. Dagen etter ultralyden hadde vi besøk av en kompis med kona hans og barna, de skulle overnatte hele helga. Det ble faktisk veldig koselig, vi klarte å tenke på noe annet mesteparten av tiden (selvfølgelig ikke hele tiden). En av morgenene de var hos oss klarte jeg allikevel ikke stå opp, jeg lå bare i senga å gråt en stund. De visste hva slags beskjed vi nettopp hadde fått så de skjønte hvorfor og maste ikke. Kona mi kom inn på rommet å gråt med meg (hun hadde egentlig allerede stått opp med sønnen vår), etter en liten stund gikk vi ned til de andre. Ingen spurte hvorfor vi hadde vært borte så lenge og ingen kommenterte at vi så gråtkvalte ut.

Når helga var over og alle hadde dratt drog vi på en liten campingtur til Fredrikstad. Alt for å tenke på noe annet.

Tidligere i graviditeten hadde jeg likt at magen min hadde blitt stor (det så allerede ut som om jeg var 4-5 måneder gravid), nå hata jeg at magen stod ut. Jeg prøvde alt jeg kunne å skjule den under store T-skjorter. Jeg ønsket ikke at folk skulle se at jeg var gravid, for jeg følte meg ikke gravid lenger.

På et vis gikk uka og dagen for neste ultralyd snek seg på.

Denne gangen feilberegna vi ikke tiden. Vi var der 30 minutter før. Vi parkerte i det ordentlige parkeringshuset og gikk bort til kvinner og barn delen. Det var en helt ekstremt varm dag. Vi venta og venta. Folk på venteværelse kom etter oss, men ble kalt inn før oss. Vi syntes det var veldig rart, plutselig la jeg merke til noe, vi hadde bomma på tiden, vi var der 1 time før vi skulle. Vi lo av oss selv og gikk å kjøpte oss en is før vi gikk tilbake til venteværelse. Vi var så nervøse, isen vokste i munnen på meg og smakte ikke noe godt. Vi venta og venta igjen. Andre pasienter begynte på klage og bli sure, det var store forsinkelser. Vi klaga ikke, forrige gang hadde legen brukt 1,5 time på oss, vi visste at dersom de var forsinka var det en god grunn til det. Det er viktig for lege og ikke minst pasientene å bli godt tatt vare på når de får dårlige beskjeder, om det betyr at vi må vente så er det helt greit. Jeg ble skikkelig irritert på pasientene som var såpass egoistiske at de ble sure for dette. Hadde det vært dem som hadde trengt ekstra tid hadde de garantert syntes det var greit.

Endelig, etter til sammen 3,5 timers venting ble det vår tur ( vi kom jo 1,5 time for tidlig).

Legen var kjempe hyggelig i dag også. Han tok ultralyd og verifiserte det han hadde sagt sist. Fosteret manglet store deler av hjernen. I tillegg kunne han nå (siden fosteret hadde blitt større) se at nakkefolden var blitt veldig fortykket og det var store malformasjoner i ansikt og antageligvis på den ene handa. Vi spurte hva dette betydde. Han sa han mistenkte trisomi 13, 18 eller 21, men alle i såpass alvorlig grad at fosteret ikke ville være levedyktig etter fødsel. Mest sannsynlig ville den spontanabortere snart, men dersom den (mot formodning) overlevde til fødsel ville den leve maks 1-2 timer etter fødsel.

Han fikk en kollega til å komme inn å verifisere funnene sine. Han forklarte oss valgene våre, vi kunne beholde fosteret og få tett oppfølging ved avdelingen hans, eller vi kunne velge å avslutte svangerskapet. Han tilbydde oss fostervannsprøve, vi spurte om det hadde verdi for overlevelse av fosteret, eller om det hadde noe å si for neste graviditet. Det hadde det ikke. Vi forklarte at da ønsket vi ikke fostervannsprøve, vi ville ha abort.

Han fikk en assistentlege til å henvise oss til Ahus for abort med en gang, hun var hyggelig, hun ringte å avtalte at vi kunne komme allerede dagen etter. I tillegg henviste de oss til genetisk veiledning på rikshospitalet. Dette for å snakke/ finne ut om eventuelle risiko for senere graviditeter, dette ble spesielt viktig siden jeg hadde hatt 3 spontanaborter tidligere. Dog forklarte han oss at kromosomavvik var tilfeldig, det var bare skikkelig uflaks. Allikevel, når man har hatt et foster med kromosomavvik øker sjansen litt for neste foster, på samme måte som at sjansen øker litt når man tipper 40 år. Han sa også at dersom jeg ble gravid igjen skulle jeg følges ekstra nøye opp og henvises tilbake til han. Jeg spurte om det var noe jeg hadde gjort som kunne ha forårsaket dette, han sa at dette var kun uflaks, ikke noe jeg hadde gjort kunne ha forårsaket dette.

Veien hjem var rar. Vi hadde jo på en måte visst dette når vi drog, allikevel hadde jeg hatt et lite håp om at det hele skulle ha vært en stor feil forrige gang. Det var det ikke, babyen var ikke levedyktig og vi skulle ha abort. Timen var allerede dagen etter...

#foster

#fostervannsprøve

#gravid

#abort

#kromosomavvik

#kromosomfeil

#syk

#baby

#rikshospitalet

Endelig var dagen vi hadde venta på her. Dagen vi skulle få vite om babyen var frisk eller ikke. Vi hadde allerede planlagt at etter timen, hvis alt var bra, som vi regna med at det var, så skulle vi dra på et kjøpesenter å kjøpe noe til babyen. Vi skulle kjøpe den første tingen (bamse, klær eller lignende) i dag, vi gleda oss. Kona mi var fortsatt 100% sikker på at det ville bli en jente så hver gang vi var i en klesbutikk for å kjøpe noe til sønnen vår så hun på søte jenteklær til den kommende babyen.

Vi hadde planlagt at vi skulle dra sånn at vi var på Rikshospitalet tidlig, tydeligvis feilberegna vi litt så vi hadde kun 10 min til overs når vi kjørte opp. Med meg som hadde så vondt i magen torde vi ikke parkere i det ordinære parkeringsannlegget, men kjørte i steden til det lille parkeringshuset rett ved inngangen. Vi betalte for maks antall timer (tror det er 1,5 eller 2 timer). Så fant vi frem på kvinne/barn klinikken og satte oss ned på venteværelse å vente. Vi holdt hverandre i henda og smilte. Gleda oss til å få gode nyheter, selv om det knøt seg litt i magen, tenk om nyheten ikke var god....

Ca 10 min etter vi kom ble det vår tur.

Inne på kontoret til legen titta han på papirene våre. Han stilte et par spørsmål. Så sa han at det absolutt ikke behøvde bety noen ting at fosteret var 4 dager for lite i forhold til når vi inseminerte. Han lurte på om vi ville se etter fortykket nakkefold, det ville vi da dette kunne si noe om kromosomavvik som f.eks Downs, eller andre sykdommer/tilstander. Vi hadde allerede før vi drog planlagt at vi ville se etter fortykket nakkefold, men dersom de tilbød fostervannsprøve ønsket vi ikke dette da det kunne øke sjansen for spontanabort.

Så var det opp på benken. Nå var vi 13 uker på vei så nå ble ultralyd gjort utvendig. Han hadde litt problemer med å se fosteret siden livmoren min lå veldig bakoverlent og alle tarmene lå foran livmora mi. Etterhvert å ha trykka magen skikkelig hardt inn så tarmene ble helt flate klarte han å se fosteret. Han sa ting ettersom han så dem:

"hjertet ser fint ut, slår fint, nyrene ser fine ut, ingen fortykket nakkefold, fosteret mangler store deler av hjernen". Vi stoppa han, «HÆ!». Han hadde sagt alt i en rasende fart uten pause i en litt god tone. Jeg tror han var litt overraska selv. Han sa han måtte se mer. Kona mi og jeg holdt hendene til hverandre hardt, jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg hadde klump i halsen, tårene lå rett bak øynene og tankene raste. Hva betydde dette, ville barnet bli hjerneskadd, ville det være hjernedødt, ville de andre delene av hjernen ta over funksjonene til det som manglet, kunne det være at det bare ikke hadde vokst ut ennå siden barnet var 4 dager for lite, kanskje han hadde sett feil????

Han sa at dessverre så han ikke noe mer for tarmene mine lå foran. Han ville ha en kollega inn for å hjelpe han å se, men lurte på om jeg kunne gå å tisse først, en helt tom blære kunne kanskje hjelpe. Jeg gjorde dette og kom tilbake. Han så ikke noe mer. Han forsøkte med innvendig ultralyd, men klarte fortsatt ikke få frem et godt bilde av hodet på fosteret da den lå "feil" vei for dette.

Jeg gikk å tissa igjen.

Den andre legen vi venta på var tydeligvis opptatt med en annen pasient og det tok evigheter før ha kom. Til slutt, etter ca 40 minutter kom han. De forsøkte å se på ultralyd igjen. Fosteret flytta så mye på seg, sprella masse, det så søtt ut og virka helt friskt. Det var rart å tenke på at det antageligvis var veldig sykt. Dette gjorde det vanskeligere for dem å se på hjernen. Til slutt klarte de å se hodet i et par sekunder før det flytta på hodet igjen. Den andre legen så på oss og sa, "ja her er det noe alvorlig galt, dette er veldig, veldig alvorlig, du må ha fostervannsprøve". Så gikk han.

Legen vår tok oss til pulten sin og forklarte oss. Denne uka skulle hjernen ha utviklet seg mye. Det han kunne se var at midtre del av hjernen og hjernestammen manglet. I tillegg manglet noe som hette chorioid plexus, det er dette som produserer væsken som sirkulerer i hjernen og ryggraden. Han sa at man kunne ikke ta noen avgjørelser basert på kun 1 ultralyd, vi måtte komme tilbake for en ny ultralyd om 1 uke og da kunne vi også planlegge fostervannsprøve. Han fortalte at han nå kunne se at det var noe alvorlig galt, men for å vite hva som var galt og hvorfor det var noe galt med fosteret måtte man ta fostervannsprøve. Vi avtalte ny time for ultralyd om 1 uke så kunne vi diskutere en eventuelt fostervannsprøve da.

På vei hjem (vi drog rett hjem) snakka vi om hva vi hadde fått vite. Vi var begge knuste. Jeg fortalte kona mi at ut i fra alt jeg visste via utdanninga mi og jobben min, syntes jeg ikke dette hørtes forenlig ut med liv. Hjernestammen og chroid plexus er vesentlig for at kroppen skal fungere. Vi lurte på hva og om vi skulle si noe til folk. Vi ble enige om at vi sendte en felles melding til de som visste at vi var gravide der vi forklarte hva legen hadde sagt. 

Når vi kom hjem og jeg løfta sønnen vår ut av bilen gav jeg han en stor klem og jeg begynte å gråte, det føltes ut som om jeg ikke klarte å stoppe. Kona mi kom og hjalp meg inn i huset, så satt vi sammen på sofaen å gråt lenge...

#gravid

#foster

#fostervannsprøve

#kromosomfeil

#ultralyd

#kromosomavvik

#syk

#rikshospitalet

#hjernefeil

#mangler

#hjerne

Uka gikk. Vi var glade, men også spente. Vi var jo ikke dumme, selv om vi forsøkte å late som om alt var bra med fosteret satt det i bakhodet, hva om alt ikke var bra. Hva om fosteret var sykt, hva om vi måtte ta en avgjørelse om innebar å beholde et sykt barn eller ikke. Vi snakka litt om dette, jeg forsøkte å ta det opp med kona mi flere ganger, kona mi forsøkte å unngå temaet, hun ville heller ta det dersom det skulle bli aktuelt. Til slutt fikk jeg tvinga igjennom at vi snakka litt om det. Hvor skulle grensa gå, skulle vi ha en grense? Hva var etisk, hva var ikke etisk? Var det en beslutning vi hadde rett til å ta? Hvem skulle vi ta mest hensyn til, barnet vi allerede hadde, barnet vi skulle få, eller familien? Faktorer for og i mot var at et veldig sykt barn ville bety mye tid, oppmerksomhet og energi mot det barnet og sønnen vi allerede hadde ville få betydelig mindre. Hvor mye smerter og hvor bra livskvalitet ville et alvorlig sykt barn få. Hvor sykt skulle det være før vi vurderte disse tingene? Var det noe vi burde vurdere?

Vi ble enige om at vi egentlig var ganske enige. Et sykt barn hadde all rett til å leve. Dersom vi mot formodning skulle få beskjed om at barnet ikke ville være levedyktig utenfor livmoren ville vi ta abort, jeg ønsket ikke å bære frem et barn til fødselen som ikke ville overleve. Dersom det helt sikkert ikke ville overleve, dersom det var en sjanse for at det kunne overleve måtte vi selvfølgelig snakke om det igjen. Jeg hadde hørt om folk som bar frem et barn som ikke var levedyktige for å donere bort organene, noe i meg sa at dette var en veldig god tanke, men jeg jeg visste at jeg ikke ville klare dette. 

Magesmertene mine hadde økt på i intensitet. Innimellom nå lå jeg bare på sofaen å klarte ikke røre på meg. Det kjentes ut som skikkelig menssmerter, det var en konstant vond murring med ekstremt vonde kramper som kom og gikk. Krampene kunne vare alt fra få minutter til flere timer om gangen. Heldigvis hadde kona mi mye nattevakter i denne perioden, ellers veit jeg ikke om jeg hadde klart å ta meg av sønnen vår. I disse periodene la hun/vi han før hun drog på jobb så sov han så og si hele natta. Når hun kom hjem løfta hun han ned i 1 etasje så skifta jeg bleie på han på gulvet og la meg ved siden av han på gulvet å lekte med han mens hun sov ut etter nattevaktene. Når hun våknet tok hun over igjen å jeg la meg på sofaen.

Jeg hadde forsøkt alt for smertene, jeg hadde forsøkt å gå lange turer, korte turer, generelt holde meg i aktivitet på tross av smertene. Jeg hadde forsøkt å holde meg helt i ro, jeg hadde forsøkt å ta mindre Fructus femina (babyklister), alt jeg kunne tenke meg som kanskje kunne hjelpe hadde jeg forsøkt. Ingenting funka, smertene ble verre nesten hver dag som gikk. Jeg følte det var kroppen som prøvde å støte fra seg fosteret.

Når vi fikk innkallingspapirene til timen på rikshospitalet var vi i svangerskapsuke 11, timen var i svangerskapsuke 13. Et par dager etter vi hadde fått brevet hadde jeg så vondt at jeg bare lå på sofaen å gråt når kona mi kom hjem fra dagvakt, jeg klarte ikke gjøre noen ting. Kona mi ringte til rikshospitalet for å høre om det gikk ann å fremskynde timen, hun fortalte om smertene. De forklarte at det kunne de dessverre ikke fordi det de skulle se etter ville de ikke se før tidligst uke 12. Men ut i fra symptomene kona mi beskrev tolket de dette som mulig truende abort og anbefalte at jeg fikk henvisning til lokalsykehuset. Kona mi ringte fastlege som ordnet dette med en gang. Når vi kom til Ahus var de veldig snille, de undersøkte meg godt. De beroliget oss mtp størrelsen ti fosteret og fortalte at dette ikke nødvendigvis behøvde å bety at noe var galt. Fosteret var fortsatt litt lite, men hadde som tidligere, vokst godt siden vi hadde vært på IVF klinikken. De undersøkte fosteret ellers også, alt så helt normalt ut, det sprella masse, det hadde vokst siden sist, det var så søtt. Til slutt undersøkte de meg, jeg hadde ingen tegn på åpning eller noe lignende, ingen tegn til truende abort. De kunne ikke gi svar på hvorfor jeg hadde så sterke smerter, men ba meg ta det helt med ro så lenge det varte. 

Vi hadde fått beskjed fra IVF klinikken at selv om vi venta på time på riksen måtte vi ordne time hos jordmor eller fastlege for å søke fødeplass. Vi ordnet time hos jordmor, det var koselig å være der, man følte at alt var normalt. Vi hadde blitt beroliget av timen på Ahus og var enda mer sikre på at ting ville ordne seg. Vi hadde roa oss med at jeg nok var en helt utrolig stor pingle som ikke tålte ligamentsmerter. Mens jeg var hos jordmor hadde jeg masse leamus i hele armen. Hun kom på den geniale ideen om at kanskje jeg hadde kramper i livmora på samme måte som man har krampe i en muskel. Muskelkramper er vanlig hos gravide og mange på ha magnesiumtilskudd.

På vei hjem kjøpte vi magnesium om i noen dager syns jeg dette funka bra. Jeg er ikke sikker på om dette var placebo eller om det faktisk funka for etter kanskje en uke kom smertene tilbake for fullt. Det føltes som om de økte på for hver dag. Det var kjempe deilig de ukene kona mi hadde permisjon og jeg var sykemeldt for da kunne jeg bare ligge på sofaen å synes synd på meg selv. I denne perioden fikk kona mi virkelig testet seg selv. Hun tok vare på sønnen vår, hundene våre, kattene våre, huset vårt og meg. Hun vaska, rydda, handla og støtta meg. Hu var helt fantastisk. 

Dagene snek seg av gårde, snart var det tid for ultralyden på riksen, da vi ville få beskjed om vi var i lykkelige eller triste omstendigheter...

#gravid

#ultralyd

#tidlig

#tidligultralyd

#lesbisk

#regnbuefamilie

#rikshospitalet

#fosterdiagnostikk

#abort

#foster

#kromosomfeil

Tiden for tidlig ultralyd nærmet seg. Vi var så spente, vi skulle få se det lille frøet. Vi hadde nå sagt det til de fleste venner og familie. Alle var så glade for oss. Vi var lenger på vei enn vi noen gang hadde vært med meg tidligere. Kona mi var helt sikker på at nå skulle alt gå bra, HCG verdiene var normale og ingenting kunne ødelegge dette nå.

Nå var det jeg som var noe mer avventende, jeg var super happy, men allikevel passa jeg på å alltid si "hvis dette går bra" når vi snakka med folk om graviditeten (til alles store irritasjon og ergelse). Jeg veit ikke helt hvorfor jeg gjorde dette. Inne i hodet mitt planla jeg alt, jeg så på tvillingvogner på nett (siden sønnen vår kun ville være 1 år og 2 måneder når neste skulle bli født), jeg planla romløsninger her i huset, permisjoner etc. Vi planla også disse tingene pluss litt mer sammen. Når vi handla nå kjøpte vi mer nøytrale farger til gutten vår, så neste skulle få arve. Når vi kjøpte oss sykkelvogn (det var tilbud) kjøpte vi dobbel så neste skulle få plass. Vi kjøpte oss til og med ny bil. Vi hadde bare en nå og når gutten skulle begynne i barnehage ville vi trenge to. Vi kjøpte oss en el-bil. Vi tenkte at nå som vi var gravide ville vi spare masse penger på at vi ikke trengte noen nye forsøk så da hadde vi råd til bil. Vi gikk rundt i en lykkerus.

2 dager før vi skulle til ultralyd forsvant alle graviditetssymptomene mine. Jeg hadde vært småkvalm hele dagen og måtte spise hver time, men dette forsvant helt. Jeg ble nervøs. Dagen før ultralyden begynte jeg å få mensmurring i magen. Ikke veldig vondt, men irriterende. Kona mi forsøkte å overbevise meg om at hun også hadde hatt litt til og fra de første månedene med kvalme, før det satte inn skikkelig. Jeg roa meg med denne forklaringa.

Når dagen for ultralyd kom satt vi på venteværelse og snakket om at dette var siste gangen på flere år vi skulle sitte her. Vi gleda oss til å se lille spira. Kona mi var sikker på at det ville bli en jente så hun kalte den for henne konstant. Vi ble tatt inn på kontoret og legen virka også oppriktig glad på våre vegne, endelig hadde dette skjedd for meg også.

Det tok litt tid før vi så noe som helst. Plutselig så vi noe. To små sekker med noen greier inni. Vi var i uke 7 så hjertet skulle banke, først så vi ingen hjertebank og mitt hjerte sank. Endelig, der så vi et hjerte slå, jeg ble så glad. Kona mi utbrøt også et eller annet. Vi holdt hverandre hardt i hendene og gliste med hele ansiktet, der var babyen vår. Jeg spurte legen forsiktig om den andre sekkene egentlig var en tvilling. Hun sa at ja, men der fant hun ingen hjertebank så den ville ikke overleve. Hun målte og styra en del, så sa hun at babyen var for liten.

Den var 4 dager mindre enn det den skulle være ut i fra når vi satte inn. Vi spurte hva dette betød og hun sa at det muligens ikke betød noen ting, men i verste fall kunne det bety at barnet hadde en kromosomfeil eller noe annet. Grunnen til at alle graviditetssymptomene mine forsvant var antageligvis fordi det var da tvillingen døde. Vi måtte komme tilbake om 1 uke for ny ultralyd.

Vi visste ikke helt hva vi skulle tro, vi var helt i sjokk, begge hadde tårer i øynene. Vi gikk ut derfra uten bilde av babyen, uten å ha fått spurt om hvor lang babyen var.

Når vi kom hjem begynte vi å google. Vi fant mange solskinnshistorier der folk hadde fått beskjed om at babyen var liten, men at alt gikk bra. Kona mi bestemte seg for at vi skulle ha håpet. Jeg var mer usikker i starten, men ble mer og mer enig etterhvert.

Samtidig som jeg var kjempe glad for at den ene babyen levde og bare håpa med alt jeg hadde at den skulle være frisk husker jeg at jeg også var litt trist på tvillingen sine vegne. Å få tvillinger nå hadde blitt kaos, 3 barn på under 1,5 år, men jeg veit vi hadde fått det til og jeg veit det hadde blitt kjempe koselig. Kona mi fant i googlinga si folk som hadde vært til tidlig ultralyd som oss og som hadde fått beskjed om at det ikke var hjertelyd som oss, men der de uka etter hadde funnet hjerteaksjon og barnet ble friskt, hun (den evige optimisten) var sikker på at begge skulle klare seg.

Uka etter kom vi tilbake for et ny ultralyd, denne gangen var det ikke koselig å sitte på venteværelse. Vi fikk samme beskjed som uka før. Fosteret var for lite, det som var positivt var at det hadde vokst som det skulle i løpet av en uke, det hadde bare ikke tatt igjen de 4 dagene. Tvillingen hadde fortsatt ingen hjerteaksjon og hadde ikke vokst. Det var dødt. Vi ble enige om å komme tilbake om 2 uker, dersom det da ikke hadde tatt igjen de 4 dagene ville vi bli henvist videre.

Kona mi var irritert når vi gikk ut. Hun syns legen overdreiv, det var tross alt bare snakk om 4 dager og med den størrelsen fosteret var betød det kun mm i forskjell. Hun godtok nå at tvillingen var død, men var sikker på at alt var bra med fosteret. Det stod flere steder på nett at det kunne ta noen dager før det begynte å vokse og det kunne ta noen dager før egget og spermen fant hverandre. 

Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, men valgte å være opptimistisk. Dette på tross av at magesmertene hadde økt såpass mye på at jeg ikke klarte å være på jobb, jeg var blitt sykemeldt. Verken fastlegen eller legen på klinikken skjønte hva smertene kunne være, men begge trodde det bare var ligamentsmerter. Kanskje jeg bare var skikkelig pingle.

2 uker etter var vi tilbake. Fosteret hadde vokst fint i 2 uker, men hadde ikke tatt igjen de 4 dagene. Det rørte masse på seg, vi så at ryggraden hadde utviklet seg fint, det hadde fått armer og ben. Det så ut som en liten bamse. Alle syns den var utrolig søt. Jeg skjønte ikke at den muligens kunne være syk, den så jo så fin ut. Tvillingen hadde begynt å gå i oppløsning.

Legen sa hun skulle sende henvisning til Rikshospitalet som var eksperter på fosterdiagnostikk. Vi ville få time rundt uke 12. Hun sa man alltid måtte tenke på kromosonfeil når fosteret var for lite så tidlig i graviditeten (de første 18 ukene skal alle foster visstnok vokse ganske likt).

Denne gangen fikk vi med oss bilde av fosteret. Vi hadde valgt å tro og håpe at alt skulle være bra. Vi var derfor glad for ultralydbilde og hengte det på kjøleskapsdøra vår hjemme. Vi fortsatte å planlegge livet vårt fremover med 2 barn. Vi gleda oss til timen på Rikshospitalet der vi regna med vi skulle få beskjed om at at var bra...

#tidlig

#ultralyd

#uke6

#uke8

#gravid

#kromosom

#kromosomfeil

#lite

#foster

#regnbuefamilie

#lesbisk

I forrige prosess med å bli gravide hadde jeg googla alle råd som fantes for å bli gravid. Her kom jeg over noe som kaltes babyklister/ Fructus Femina, jeg leste også et sted at bidronning-preparater kunne hjelpe. Jeg og kona mi snakka sammen og vurderte at det kunne jo ikke skade. Vi kjøpte bidronning-gele kapsler på helsekosten og vi bestilte Fructus Femina på nett. Begge disse skulle man starte med i god tid før man hadde inseminasjon, men vi kjøpte/ fikk dette i posten samme dag og dagen før så vi fant ut at jeg heller skulle ta doble doser av begge delene.

Jeg hadde også begynt å jogge eller gå lange turer med vogna de ukene jeg var i perm (jeg likte å kalle det intervaller da det ble en del gåing innimellom jogge-øktene).

I de to ukene som gikk før vi fikk svar på graviditetstesten prøvde jeg å fortsette med alt dette. Jeg jogga med hundene og sønnen vår, vi gikk lange turer med mye oppoverbakke, jeg tok Fructus Femina dråper og bidronning kapsler.

Første uka merka jeg ingen endring, men det var uansett ikke å forvente. Andre uka begynte jeg å merke at ting smakte annerledes. Jeg skulle spise en is som jeg elsker (Lion is), men den smakte høgg. Senere var det andre ting også som smakte skikkelig vondt. Jeg begynte å bli litt småkvalm og måtte spise oftere enn før. På slutten av 2 uke merket jeg at jeg ble sliten fortere og hadde høyere puls.

Både jeg og kona mi var spente. Kunne dette være, eller var det kun inne i hodet mitt sånn som sist. Igjen klarte vi ikke vente til dag 14 som vi skulle, men vi venta litt lenger enn sist. Vi tok testen lørdagen 11 dager etter inseminasjonen. DEN VAR POSITIV!!!! Eller var den??

Jeg ble usikker, det skulle være et kryss og jeg var ganske sikker på at det var et kryss. Jeg løp inn på soverommet for å vise den til kona mi. Hu var mer usikker enn meg, det var så vidt antydning til en strek over den andre streken. Jeg forsøkte å forklare/ overbevise både henne og meg om at det ikke er antydning til en strek til med mindre man har HCG i blodet og man har kun HCG i blodet hvis man er gravid (eller har en spesiell type kreft).

Jeg klarte å overbevise meg, men kona mi ble ikke 100% overbevist.

Vi ble enige om at vi skulle vente i 2 dager (siden HCG dobler seg ca hver 2 dag), så skulle vi ta ny graviditetstest. Dvs vi tok ny graviditetstest samme dag som jeg hadde første dag tilbake på jobb.

DEN VAR HELT KLART POSITIV!!!!

Vi var overlykkelige, det var helt sinnssykt. På første forsøk. Vi hadde lyst å ringe alle vi kjente for å fortelle det, men fant ut at vi skulle vente til det var gått 3 måneder. Vi hadde ikke fortalt noen at vi skulle forsøke å bli gravide så vi ville prøve å holde det hemmelig som «normale folk».

Første dag på jobb var som vanlig for alle andre, ikke for meg. Jeg hadde så lyst å si det til alle, men fant ut at det ville være rart. Jeg jobber med pasienter som kan være ustabile og i perioder utagerende og i løpet av første uka fikk jeg en pasient som var begge deler. Jeg har aldri brydd meg om dette før, men når han begynte å kaste møbler rundt kjente jeg at jeg ble rød i toppen og svett på ryggen. Dette var nytt, jeg var redd for å få et slag, spark eller en møbel i magen. Jeg ble enig med meg selv om at det var lurt å si det til overlegen. Det var hun som fordelte pasienter og jeg visste at gravide ikke fikk de ustabile og aggressive pasientene.

Når jeg kom hjem fortalte jeg kona mi at jeg hadde sagt til det overlegen. Hun skjønte hvorfor, men ville ikke at jeg skulle si det til noen andre. Jeg skjønte ingenting, hvorfor ikke. Når hun var gravid og de andre gangene jeg hadde vært gravid hadde vi sagt det til venner og familie med en gang. Kona mi sa at hun ville vente til vi hadde vært på 6 ukers ultralyden før vi sa det til noen i tilfelle noe skulle skje. Jeg skjønte hvorfor, men må innrømme at det såra. Jeg var så glad, men følte ikke hu delte samme glede som meg, hu var glad, men også veldig avventende.

Vi ble enig om å vente litt, vi hadde jo hatt flere spontanaborter/ kjemiske graviditeter tidligere. Vi ble også enige om at det kunne være lurt å ta flere graviditetstester, de som viste hvor mange uker man var på vei, på den måten kunne vi se at HCG verdiene steg. Vi tok dette frem til uke 3, etter dette kunne ikke disse vise mer «stigning». Vi tok da kontakt med fastlegen og fikk tatt blodprøver med 2 dagers mellomrom. HCG verdiene steg fint, de hadde doblet seg sånn som de skulle på disse to dagene. Vi var overlykkelige, denne gangen kunne det kanskje gå bra.

Når vi kom til uke 6 var vi lengre på vei enn vi noen ganger hadde vært før og i løpet av den uka sa vi det til alle venner og familie.

#gravid

#HCG

#lesbisk

#regnbuefamilie

#prøve

#fructus

#femina

#bidronning

#graviditetstest

Vi var offisielt gravide :D

Etter planen skulle vi begynne «prosjekt baby-del 2» rett etter sønnen vår var født. Vi valgte imidlertid å utsette dette litt. Når sønnen vår først kom til verden nøt vi dette så inderlig at vi fant ut at vi ønsket å tilbringe litt tid med bare han før vi enten ble gravide, eller ble lei oss fordi vi ikke ble gravide.

Vi venta derfor til sønnen vår var ca 6 mnd før vi tok kontakt med IVF-klinikken på Majorstua. Vi måtte begynne helt på nytt. Først hadde vi en ny samtale-time der de gikk igjennom journalen min og tok historien på nytt. Overlegen tok seg ekstremt god tid. Vi fortalte at jeg ikke hadde lyst å gå på hormoner en gang til. Forrige gang følte jeg at jeg ble psykisk ustabil av alle hormonene og jeg ønsket ikke dette nå når vi hadde en sønn. Hun visste ikke helt om hun syntes dette var en god ide mtp historien min, vi ble derfor enige om at vi skulle forsøke 2 inseminasjoner først og deretter kunne vi vurdere IVF/ prøverør. Overlegen nevnte også at dersom jeg ikke ble gravid kunne det være aktuelt å begynne på en medisin (Metformin) mot sukkersyke da denne kunne hjelpe personer som har (PCOS) polycystisk ovarie syndrom å bli gravide. Imidlertid skulle vi forsøke første forsøk uten. I tillegg anbefalte overlegen at vi skulle undersøke om egglederne mine var tette, nå som jeg ikke ønsket IVF mente hun dette var ekstra viktig å undersøke. Dersom de var tette var jo vanlige inseminasjoner kun sløsing av tid, penger og sæd. Vi avtalte en time for dette om kun 1 uke, da var jeg ferdig med menstruasjon, men skulle ikke ha fått eggløsning ennå.

Når dagen for undersøkelsen kom var jeg kjempe nervøs, jeg sov ingenting natta før. Jeg skulle på jobb først, men hadde bedt meg fri halve dagen for å rekke undersøkelsen. På jobb skjedde det selvfølgelig et eller annet (jeg husker ikke nå hva det var) som gjorde at jeg ikke fikk dratt akkurat når jeg skulle, men vi rakk heldigvis å være på klinikken 1 min før timen starta.

Undersøkelsen innebar at de skulle sette kontrastvæske inn igjennom livmoren og inn i begge egglederne, så skulle vi se på ultralyd om denne kontrastvæska kom ut ved siden av eggstokkene. Jeg hadde fått beskjed om at kontrastvæska kunne svi litt og var derfor kjempe nervøs.

På undersøkelsesbenken begynte de som alltid, med å sette inn et spekulum, dette var ikke vondt, så satte hun inn et kateter, dette var som vanlig ikke vondt, men litt ubehagelig. Deretter sa legen at hun skulle «blåse opp» livmoren min med luft, jeg var helt rolig nå, det var jo kontrastvæsken som skulle være vond. Jeg fikk sjokk, plutselig kom en helt intens krampe i livmoren. Jeg gispa og tok kraftig tak i handa på kona mi som satt ved siden av meg. Smertene var som veldig intense menssmerter, kanskje noe mer stikkende. Den gav seg relativt kjapt. Så skulle de sette inn kontrastvæska. Hadde jeg vært nervøs før var jeg livredd nå. Hele kroppen var helt stiv av skrekk, jeg holdt handa til kona mi så hard jeg kunne. Jeg kjente ingenting. Det tok litt tid, så kunne vi se på ultralydskjermen kontrastvæsken komme ut nær eggstokkene på høyre side. Hun satte kontrastvæske på andre siden, jeg kjente igjen ingenting først, det tok en god stund, så kjente jeg litt ubehag og litt sviing lang inne i magen min, det var vanskelig å lokalisere hvor. Så, endelig så vi kontrastvæske komme ut nær den andre eggstokken også. Begge eggstokkene min var åpne. Jeg var klar for å få eggløsning og inseminasjon. Etter planen skulle jeg få eggløsning om få dager, vi avtalte derfor at jeg skulle komme for en ultralyd på førstkommende mandag (hvis jeg fikk positiv eggløsningstest før dette skulle jeg selvfølgelig komme tidligere).

Etter undersøkelsen skulle vi inn på et kontor å snakke med en sykepleier. På vei inn kjente jeg at jeg ble mer og mer kvalm, jeg begynte å kaldsvette, ble svimmel. Jeg satte meg ned og ba om et glass vann. De kunne se at jeg ble blek og kaldsvett, jeg klarte ikke svare når de stilte meg spørsmål. Jeg følte jeg skulle besvime. De spurte meg om jeg ville gå inn på overvåkingsrommet å legge meg på en seng, eller om jeg ville legge meg på gulvet. Jeg bare lukka øynene, det virka helt umulig å svare. Jeg følte meg så utrolig dum. Etterhvert fikk jeg beskjed om å legge meg på gulvet med bena høyt. Jeg gjorde dette og lå der lenge før det hele begynte å bli bedre igjen. Jeg fikk beskjed etterpå at dette ikke var helt uvanlig. Når livmoren utvides såpass fort blir kroppen forvirra og man kan besvime. Jeg har aldri opplevd noe sånt før, jeg hadde ingen kontroll over min egen kropp. Det var veldig ubehagelig, men etter en times tid følte jeg meg helt fin igjen og det var bare min egen stolthet som var noe nedtrykt. 

Vi hadde tatt opp et byggelån for å pusse opp kjelleren vår og med dette hadde vi kjøpt sæd til 5 forsøk. Planen var 2 inseminasjoner først og hvis dette ikke gikk skulle vi kjøpe en sånn pakke med 3 IVF/ prøverørsforsøk etterpå.

På mandagen var ikke eggløsningstesten blitt positiv. Vi drog derfor på ultralyd som planlagt. Der sa de som de alltid sa, jeg hadde mange egg i eggstokkene, spesielt et egg så klart ut til å slippe taket. Legen bestemte seg for at jeg skulle få eggløsnings-sprøyte, siden jeg har PCOS (polycystisk ovariesyndrom). Folk med PCOS har ofte sykluser uten eggløsning, i følge de siste syklusene mine kunne det se ut som om jeg ikke hadde hatt eggløsning den siste tiden (helt siden jeg gikk på hormoner hadde jeg kun hatt 1/2 ? 1 dag med menstruasjon hver måned og syklusene mine varierte fra 25-32 dager). Jeg fikk beskjed om å ta en eggløsningssprøyta så fort som mulig. Jeg og kona mi gikk på apoteket, hentet ut eggløsningssprøyta, satte oss i bilen og- satte sprøyta i magen min mens vi satt i bilen (håpa ingen så hva vi dreiv med).

Dagen etter drog vi tilbake og jeg ble inseminert. Denne gangen var det ikke vondt i det hele tatt. Vi var så spente. Denne gangen var det ingen stressende flyreiser, ingen stressende jobb (jeg hadde akkurat startet på min 2 ukers permisjon), ingen stress med å få barn med en gang siden vi allerede hadde en fantastisk sønn og ingen stressende hormoner. Jeg hadde begynt å trene, vi visste egglederne var åpne og jeg hadde fått eggløsningssprøyte. Dette måtte jo være oppskriften på suksess...

#lesbisk

#lesbe

#gravid

#inseminasjon

#PCOS

#IVF

#prøverør

#barn

#prøve

#forsøke

Tiden gikk veldig fort. Plutselig var det januar, jeg skulle tilbake på jobb. Som tidligere grua jeg meg, men denne gangen holdt jeg det litt mer for meg selv. Kona mi skulle også snart begynne å jobbe 50%. Det var hun som ville begynne å jobbe igjen såpass fort. Hun hadde vært borte fra jobb i nesten 1 år og lengta tilbake på jobb. Hun hadde kun jobbet der i 6 mnd før hun ble gravid og sykemeldt og hadde derfor et stort behov for å komme i gang igjen.

Samtidig grua hun seg utrolig til å skulle være borte fra lille gutten vår, noe jeg kunne relatere til. Jeg syns veldig synd på henne, det var lett å se at hun elska å være hjemme sammen med sønnen vår, men jeg kunne også se at dagene hennes ble lange, hun rastløs og ble fort irritabel på meg, dyra og andre folk (alle utenom sønnen vår).

Vi hadde avtalt med arbeidsgiverne våre om at vi jobba «2 uker på» og «2 uker av».

Kona mi var (og er) en helt fantastisk mamma, hun setter sønnen vår foran alt og elsker han over alt på jord. Hun beskytter han mot alt og alle. Dette siste kunne til tider gå litt over styr i starten. Etter fødselen følte jeg at siden hun hadde født han hadde hun siste ordet. Hun hadde en hel haug med hormoner i kroppen etter graviditet, fødsel og amming så jeg forsøkte å ta litt hensyn når det var noe hun ville. Jeg merket fort at når vi var borte (og vi farta rundt en del), likte hun å ha ansvaret for sønnen vår, hun likte å kjøre bilen, hun likte å ta vogna. Jeg tok bleiene. Dette gjorde meg som regel ingenting, når vi var hjemme hadde vi delt ansvar og hvis dette hjalp henne når vi var borte var det ok.

Allikevel hendte det vi å diskuterte graden av overbeskyttelse da denne kunne bli ganske intens til tider, en gang når vi diskuterte husker jeg at hun sa: «men du skjønner ikke hvordan det er, du har ikke samme beskyttelseinstinktet for du har ikke hatt han inni deg». Dette traff som en kniv, det var sant, jeg hadde ikke hatt han inne i meg og det stemte at jeg ikke hadde samme angst for han når vi var ute som henne (til gjengjeld hadde jeg angst for krybbedød).

Betød dette at jeg ikke var like mye mamma som henne? Betød det at jeg ikke var like glad i han? At jeg ikke hadde den «mamma-følelsen» alle snakker om?

Det måtte iallefall bety at hun ikke så på meg som likeverdig. Hun forsøkte å forklare at det ikke var dette hun mente, at det kom ut feil, men da lokka jeg ørene og ville ikke diskutere mer. Jeg var såra, det var dette jeg var redd folk skulle tenke, det var dette jeg var redd sønnen våt etterhvert skulle tanke, så kom det nå frem at hun har tenkt disse tankene.

Jeg visste at jeg juridisk var likeverdig, men var jeg det sosialt og biologisk?

Ville en far ta dette som meg, ville en far føle ting på samme måte som meg? Hvor annerledes føler en mor, en far og en medmor ting? Hva med de som har adoptert?

JEG følte meg likeverdig som mor, JEG følte at det ikke gikk ann å elske noen mer enn jeg elsket han, men jeg hadde ingenting å sammenligne med...

Før hun skulle tilbake på jobb grua hun seg utrolig mye, hun angret på fordelingen, men innså også at psyken hennes trengte å komme tilbake på jobb. Hun var derfor i en situasjon der hun ville være miserabel uansett. Jeg spurte henne om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe på situasjonen. Hun fortalte at hun ikke likte tanken på at andre skulle møte sønnen vår uten at hun var der. Spesielt folk som ikke hadde møtt han før. Hun likte heller ikke tanken på at jeg skulle dra noen steder (jeg kunne gå turer, men ikke kjøre, eller ta kollektiv). Vi avtalte derfor at jeg skulle bli hjemme de første 2 ukene av permisjonen og ikke ha besøk. Dette var en avgjørelse jeg tok for å hjelpe henne, men som jeg hata. Jeg følte det betydde at hun ikke så på meg som likeverdig, men hvis det hjalp henne skulle jeg gjøre det. Hun fortalte flere ganger at det ikke hadde noe med at hun ikke stolte på meg, men at hun bare ikke klarte tanken på disse tingene.

Nå skal det sies at mammapermen min ble god uansett, jeg gikk lange turer med hundene og kosa meg skikkelig hjemme med gutten vår. Jeg elska husmor-tiden.

Kona mi sa det samme som meg når hun kom på jobb, dagene var så travle at hun ikke rakk å tenke på oss. Det gikk overraskende bra. Allikevel holdt hun på at jeg måtte bli hjemme alene de første 2 ukene (nå var det ikke sånn at jeg hadde så mye planer egentlig, men det å ikke få lov var veldig rart, det føltes nedverdigende på en måte).

De neste 2 ukene fikk jeg ha besøk, men jeg fikk helst ikke dra noen steder.

De neste 2 ukene fikk jeg dra med tog og t-bane steder så lenge jeg ikke tok buss (barn i buss er ikke festet så ved en ulykke kan det gå hardt ut over dem, dette er jeg forsovet enig i).

Sakte, men sikkert løsnet hun grepet. Sakte, men sikkert ble hun mer trygg på at verden og sønnen vår kunne eksistere sammen uten henne. Sakte, men sikkert ble hun seg selv igjen.

Vi har snakket om det etterpå. Mens det pågikk respekterte jeg ønskene hennes til en viss grad, men det såra meg no sinnssykt og det provoserte meg veldig. Ettersom tiden gikk krangla vi mye om disse tingene, jeg overholdt reglene, men jeg sa kraftig i fra om at jeg ikke var enig i dem.

Vi har snakka om hvorfor hun trengte disse reglene, kanskje hadde hun en form for fødseldepresjon hun hadde, eller angst. Kanskje kommer ikke alle fødseldepresjoner som en «vanlig» depresjon. Kanskje ser ikke alle fødselspermisjoner like ut, kanskje kommer de ikke rett etter fødselen for alle. Kanskje burde jeg ha vært mer forståelsesfull for alle hormonene som gikk gjennom kroppen hennes, kanskje burde jeg ikke ha vært så forståelsesfull som jeg var, kanskje gjorde det ting verre...

Vi vet ikke, det vi vet er at det ikke varte så veldig lenge, det kom gradvis og løsnet sakte, men sikkert etter at hun begynte å jobbe igjen. Hun elsker å være tilbake på jobb, få litt sosialt input og bli bedre kjent med kollegene sine. Få egne venner, ikke bare ha «mine» venner.

Nå kan jeg dra hvor jeg vil og ha besøk av hvem jeg vil når jeg er alene sønnen vår. Allikevel er vi mest hjemme, vi går tur med hundene, vi leker i gresset og husker. Vi har lite besøk på dagtid da de fleste jeg kjenner jobber på dagtid. Allikevel koser vi oss maks. Jeg kunne godt vært hjemmeværende mamma på heltid (selv om man ikke skal si det høyt)...

#mamma

#lesbe

#lesbisk

#regnbuefamilie

#regnbuebarn

#permisjon

#baby

#sønn

#medmor

#mammaperm

#pappaperm

Sønnen vår er født, han er lagt på brystet til kona mi. Hu er noe usikker på hva hun skal gjøre, stryker på han, susser han på hodet, ser litt forvirra ut. Jeg ser på dem begge, de er helt nydelige begge to. De er familien min. Tenk at kona mi har klart å lage noe så nydelig som lille sønnen vår, han er helt perfekt og hun har laget han helt fra bunn.

Hadde det ikke vært for henne hadde jeg kanskje aldri fått sjansen til å bli mamma, jeg er så evig takknemlig.

Etter en stund får jeg holde han. Jeg kler av meg T-skjorten og legger han på brystet mitt. Kona mi sovner raskt, det samme gjør lille gullet. Jeg ligger der med sønnen min på brystet og kan ikke skjønne at dette er sant. Etter så lang tid, etter alt det slitet har vi endelig blitt mammaer, vi er blitt en ordentlig familie.

Jeg fikk en del spørsmål rett etter fødselen på om jeg fikk den «mamma-følelsen» eller ikke. Jeg må si at jeg aner ikke hva «mamma-følelsen» er, jeg har ingenting å sammenligne med. Dersom jeg noen gang klarer å bli gravid å føde en baby til termin kan jeg svare på det. Det eneste jeg kan si er at fra det øyeblikket han kom ut syns jeg han var verdens vakreste, jeg hadde et enormt behov for å beskytte han og jeg elsket han mer enn noe annet.

Jeg hadde forberedt meg mentalt på lite søvn, mye grining og det å være sliten hele tiden.

Jeg hadde ikke trengt å forberede meg på noe av dette. Sønnen vår var en trøtt liten sak. Han sov hele tiden, gråt aldri. Vi måtte vekke han for at han skulle spise. Han tok puppen med en gang, men sugde kun i 1 min så slapp han. Vi og barnepleier ble litt bekymra for om han fikk i seg nok næring. Barnepleier ville vi skulle være en ekstra dag på sykehotellet på Ahus for at vi skulle være sikker på at han lærte ordentlig å suge før vi drog. 2 dager etter fødsel veide vi han, det er helt vanlig at nyfødte barn går ned ca 10 % i vekt de første dagene etter fødsel. Sønnen vår hadde nesten ikke gått ned noe i vekt. Vi fikk dra hjem allikevel.

Vel hjemme fortsatte det samme mønsteret. Han sov hele tiden, vi måtte vekke han for at han skulle spise, etter å ha vært hjemme noen dager var det så vidt vi klarte å vekke han. Vi ringte til avdelingen og fikk beskjed om å komme innom. Når vi kom dit hadde han gått masse opp i vekt. Han hadde litt gulsott, men ikke farlige mengder. Han var nok bare en ekstremt trøtt unge.

Etter dette roet vi oss en del mtp dette, vi sluttet å vekke han for å spise, det viste seg at han våknet når han ble sulten. Vi begynte å akklimatisere oss med den nye hverdagen. Han bæsja hver gang han tissa så vi bytta bleier ca 20 ganger daglig. På natta når kona mi våkna for å amme han skifta jeg bleie på han etterpå. Vi hadde en fin rytme. Vi koste oss. Han spiste i sin rytme og gikk veldig godt opp i vekt. Vi måtte raskt bytte klær og bleier til en større størrelse. Han var nysgjerrig, når han var våken løftet han raskt opp hodet å kikka rundt seg. Når helsesøster var på hjemmebesøk ble hun overasket over hvor sterk han var i nakken.

Ukene gikk, jeg husker jeg tenkte etter 2 uker at jeg ikke skjønte menn som syns det var ok å dra på jobb nå. Han var jo så bitte liten, jeg kunne ikke tenkt meg å reise fra han nå. Jeg hadde spart opp 2 uker ferie og hadde 5 dagers turnusfri rett etter dette så jeg skulle være hjemme til han var nesten 5 uker. Når 4. uka kom begynte jeg å få panikk, om 5 dager skulle jeg tilbake på jobb, tenk alt jeg ville gå glipp av, tenk å være borte fra lille gutten vår så og si hele dagen. Første dag tilbake på jobb var i tillegg vakt. Jeg ble sint og lei meg, ingen andre mammer jeg kjenner hadde måtte dra tilbake på jobb så tidlig..... Jeg var ikke sjalu eller sint på kona mi, men jeg var sint på systemet. Jeg skjønner at dette var teit, jeg skjønner at jeg ikke kan få fullverdig mamma-perm bare fordi jeg er lesbisk og vi har bestemt oss for å være to jenter i dette, men jeg orket ikke tanken på å skulle dra fra han når han var så liten og jeg var sint på alle papper der ute som syns det er helt ok å dra på jobb såpass tidlig. Hvorfor hadde ikke de jobbet for å få litt lenger perm rett etter fødsel?

Når tiden kom hadde jeg allikevel ikke noe valg. Jeg drog på jobb kl 15.00 og skulle være borte helt til 08.30 morgenen etter. Det gikk overraskende bra, når jeg først kom på jobb var det travelt og jeg rakk ikke tenke så mye på de der hjemme. Jeg viste bilder av lille prisen når jeg hadde tid til det. På kvelden fikk jeg tid til å ringe kona mi. Jeg ringte på face-time og fikk se sønnen vår, det hjalp på.

Etter dette hadde jeg 5 uker med 100% arbeid som gikk overraskende greit før jeg skulle tilbake i perm i hele desember og fra januar skulle vi ha 50% perm hver. Selv om det gikk overraskende greit å jobbe gledet jeg meg som en unge til desember og permisjon. Nedtellingen var i gang....

#lesbisk

#medmor

#regnbuefamilie

#regnbuebarn

#regnbue

#baby

#barn

#sønn

#mamma

#familie

#nyfødt

Der var fødselen i gang. Vannet gikk når kona mi skulle til å legge seg i sengen, dvs sengetøyet ble rimelig vått. Heldigvis ble ikke madrassen våt. Begge var helt i sjokk, hva gjorde vi nå, hun hadde ingen smerter ennå, ingen tegn på rier. Begge ble veldig praktiske, jeg tok av sengetøyet for å gå ned i vaskekjelleren med det og kona mi satte seg på do for å vente til alt vannet hadde rent ut. Jeg må vel innrømme at før jeg ble praktisk satte jeg meg ned på gulvet på do ved siden av kona mi og hyperventilerte litt, vi skulle bli mammaer, INNEN TO DØGN!!!!
 

Etter dette ble jeg praktisk og effektiv.

Når jeg kom ned i kjelleren møtte jeg en helt utrolig stank, jeg skjønte ingenting, hvor kom dette fra? Jeg åpnet døra til en av bodene (som kattene hadde vært helt intense på å komme inn i siste dagene/ukene), der møtte jeg et brunt vann over hele gulvet og stanken møtte nye høyder. Det viste seg at sikringa til fryseren hadde gått (for ca 2 uker siden).

Hele fryseren hadde vært fullt av fisk, torsketunger og kongekrabber...

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne. Jeg løp opp igjen og fortalte hva som hadde skjedd til kona mi. Vi fant frem bøtte og klut og gikk ned igjen. Kona mi insisterte på å bli med ned, selv om jeg sa hun kunne bli igjen oppe. Når jeg gikk opp igjen for å hente svarte søppelsekker til all den ødelagte maten ble kona mi igjen oppe, stanken ble for ille.

Jeg samlet sammen alt i søppelsekker og gikk opp for å hente rent vann for å starte å vaske. Når jeg kom opp satt kona mi i telefonen med Ahus. Hun pustet anstrengt og jeg hørte henne fortelle hvor lenge det var mellom riene. Etter en stund la hun på og fortalte at vi måtte dra. Riene hadde starta kort tid etter hun hadde kommet opp kjellertrappa og hadde økt på temmelig raskt.

Jeg kjente jeg ble rød i toppen. Dette skjedde raskt.

Vi fant frem fødebagen, ringte moren min, fortalte om kjellersituasjonen og spurte pent om hun kunne ta over vaskinga samt få maten ut av huset. I tillegg måtte hun ta seg av dyra. Så drog vi.

I bilen kom riene hyppigere å hyppigere. Kona mi måtte flere ganger minne meg på at jeg ikke hadde lov å kjøre over fartsgrensa selv om hun hadde rier. Etterhvert stoppa hun helt å prate. Jeg spurte et par ganger om hvordan det gikk og fikk kun beskjed om å kjøre rolig i svinger og over humper.

Etter en laaaaaaang biltur (ca 40 min) kom vi omsider til Ahus. Å komme seg opp til avdelingen tok litt tid da riene kom nærmest kontinuerlig, jeg tilbød meg å hente rullestol, men dette ble avslått med at kona mi rista på hodet. Hun hadde helt slutta å snakke. Når vi kom opp på avdelingen var det ingen å finne. Vi stod lenge i gangen før en far (vordende far) kom ut, han tilbød og si i fra til sin jordmor at vi stod å venta. Etter en liten stund kom en koselig dame, hun var ikke jordmor, men tok oss med inn på et rom der kona mi fikk ligge på en hard benk og de begynte å overvåke babyen og magen med CTG. Etter en stund kom en jordmor inn. Hun fortalte at det var 5 cm åpning og de vasket et rom til oss som vi skulle få.

Kona mi sa fortsatt ingenting. Jordmor måtte spørre om hun var båken eller om hun hadde besvimt, kona mi ba hun om noe å kaste opp i, hun kastet opp en del og ble stille igjen.

Etter en stund var rommet vårt klart og kona mi fikk en litt mer behagelig seng.

Hun ba om epidural. Jordmora sa at dette kunne de ordne, hun skulle gå ut å ringe til avdeling B og til anestesiolog. I mellomtiden kunne hun få lystgass, hun måtte bare finne rent utstyr.

Tiden gikk og etterhvert gikk jeg ut for å etterlyse lystgassen, den første damen kom inn og koblet denne til, satte på lystgassen på minimum. Vi var alene igjen. Kona mi gråt lavt og sa igjen at hun ønsket epidural. Jeg løp ut for å mase om dette, i mellomtiden økte jeg lystgassen litt. Omsider kom jordmoren inn og sa at hun skulle undersøke en gang til og dersom alt var ok skulle hun begynne preparasjonene. Hun økte lystgassen til fullt og undersøkte kona mi, nå var det 7 cm åpning.

Jeg begynte å tvile på om vi ville rekke epidural. Blodtrykk ble tatt, veneflon ble lagt.

Panna til kona mi ble tørket flere ganger (det var min viktige jobb). Et par ganger var jeg for treg og fikk kluten kastet etter meg, en gang når jeg skulle forsøke å stryke på kona mi ble jeg slått og sparka etter, jeg holdt meg til kald-klut-ansvarlig etter dette.

Jordmoren var veldig koselig, mens hun jobbet snakket vi masse. Jeg følte meg slem som snakket om helt hverdagslige ting mens kona mi lå å hadde mer vondt enn jeg noen gang kunne tenke meg. Jeg følte meg så ubrukelig, skulle ønske jeg kunne hjelpe mer enn bare å legge kald klut på panna til kona mi. Dessverre var dette noe hun måtte klare alene. 

Kona mi begynte plutselig å bevege seg mens hun hadde riene, jordmor sjekket igjen og fortalte at det var full åpning og hodet syntes, hun hadde presserier.

Hun fortalte at det ikke ble tid til epidural, det var bare å følge instinktet å presse.

Jeg kjente igjen at jeg ble varm. Vi skulle bli mammaer innen 1 time. Tenk om noe gikk galt??? Tenk om det ble komplikasjoner med mor eller barn???

Jeg begynte å tenke på alt som kunne gå galt....

Jeg så på kona mi. Hun lå der, med øynene lukket, sa ikke et ord, hadde stoppet å gråte for lenge siden, lå bare å pressa. Hun var helt ekstremt flink, hadde det vært meg hadde jeg hylt, grini og bært meg veldig. Jeg hadde ikke vært så flink. 

Jeg titta ned. Jeg kunne se hode komme... og gå... Jeg kunne se panna til babyen, tuppen av ørene...

Etter ca 40 minutter der hodet kom litt lenger ut hver gang fikk vi beskjed om at nå måtte kona mi presse ordentlig for nå sank hjerterytmen til sønnen vår.

For første gang sa jeg noe litt strengt til kona mi. Jeg sa at nå måtte hun presse han helt ut, ellers kunne han bli syk.

Hun pressa... og der kom han...

Han var ute. Han var rosa og fin, han skrek akkurat som han skulle. Han hadde 10 fingre og 10 tær. Han var helt perfekt....

Vannet gikk 00.15, vi ankom Ahus 03.30 og sønnen vår var ute 06.45.

Vi var blitt mammer til verdens nydeligste lille gutt...

#mamma

#gravid

#fødsel

#lesbisk

#lesbe

#medmor

#regnbuefamilie

#epidural

#lystgass

#vannet

Vi skal bli mammaer. Rollene er byttet om mtp det som først var planlagt, jeg skal bli medmor.

Hva innebærer det? Er jeg like mye mamma? Vil andre syns jeg er like mye mamma? Hvordan vil det være å ta ut «pappa-perm»? Hvordan vil det bli å gå tilbake på jobb når babyen er såpass liten? Hvor mye perm får jeg? Hva skal jeg kalle med? Mamma, mor, mama, mami, momo, mimi???

Hvem skal få morsdag? Begge? Ingen? Må jeg ta til takke med farsdag???

Det var mange tanker som jeg tidligere hadde tenkt på for kona mi, som nå plutselig gjaldt meg.

Jeg hadde på forhånd planlagt at dersom jeg ble gravid skulle jeg «gi» mamma-navnet til kona mi og hun skulle «få» morsdagen. Jeg trengte ikke disse tingene, men ville gjerne at hun skulle «få» dem så hun skulle føle seg likeverdig. Dette var ting jeg hadde tenkt, men ikke sagt. Jeg kunne derfor (eller uansett) ikke kreve dette av kona mi for meg nå. Det var vel heller ikke naturlig for henne å tenke på dette siden vi ikke hadde diskutert det før. For meg nå merket jeg, ble det veldig viktig å være mamma og ingenting annet og det ble viktig for meg å få være en del av en morsdag (ikke spør meg hvorfor). Når vi kom til svangerskapsuke 12 begynte vi å snakke om disse tingene. Vi fant ut at vi kunne få i pose og sekk begge to. Begge skulle være mamma, så kunne heller barnet selv, når det begynte å snakke eventuelt lage kallenavn på en eller begge av oss. Begge kunne også få morsdag, det kunne bli noe koselig vi feira sammen.

Vi snakket også med begge familiene, hørte hva de tenkte. Familien hennes var fast på at de ville se på meg som en likeverdig mor og min familie var helt bestemt på at de ville se på barnet som like mye dems som broren min sitt barn. Moren min hadde allerede begynt å strikke babyteppe og babyklær. Vi fikk også vite at broren min og kona hans ventet baby så og si likt som oss og alle syntes dette var ekstremt artig.

I uke 18 var vi på ultralyd og fant ut at det skulle bli en gutt. Jeg var helt ekstatisk. Kona mi var mer stille, jeg tror ikke hun visste helt hvordan hun skulle ta det. Hun hadde hele tiden «visst» og ønsket at det skulle bli en gutt, nå som ting ble mer og mer virkelig tror jeg ikke hun helt visste hvordan hun skulle reagere.

Vi snakket om hvordan hun syns det var å være gravid, hun sa hun hatet det. Ingenting var gøy med å være gravid. Hun var glad for at vi ventet et barn, men hun nøt ingenting av det å være gravid.

Jeg var helt i sjokk, åssen kunne hun mene det. Hun var ikke like kvalm lenger, kvalmestillende funket så lenge hun tok alle 3 typene. Hun kjente spark i magen hele tiden. Hun hadde ingen andre plager enn kvalme, ingen bekkenløsning, ingen smerter noen steder. Hun var slank uten vann i kroppen og helt nydelig gravid. Hvordan gikk det ann å hate det da?

Jeg gikk å kvernet på dette hele dagen, kunne jo ikke si no på hva hun følte, hun hadde all rett i verden til på føle hva hun følte. Allikevel kjente jeg sjalusien komme for fullt. Hvorfor måtte hun få det til til på første forsøk når hun hatet alt, hvorfor kunne ikke heller jeg få oppleve det???

Jeg skjønte at hun hatet det i starten, da gikk jo alt galt og hun var innmari dårlig, men nå var jo ting bedre. Hvordan kunne hun ikke nyte og kose seg når hun følte barnet sparke og bevege seg inni henne?

På kvelden snakket vi om det igjen. Jeg prøvde å få tak i hvorfor hun hatet det, først ville hun ikke snakke om det, men etter mye om og men fortalte hun meg hvorfor. Hun fortalte at hun følte hun hadde stjålet graviditeten fra meg. Hun følte dette skulle vært min opplevelse først. I tillegg hatet hun å være så lenge borte fra jobb og hun følte seg alene da hun ikke hadde rukket få så så mange egne venner ennå.

Vi snakket lenge om det, jeg forsøkte så godt jeg kunne å forklare at så lenge hun nøt graviditeten ville ikke jeg være sjalu, eller føle at dette skulle vært meg. Jeg likte faktisk å se henne gravid og jeg ville elsket å se henne nyte det, men når hun fortalte at hun hatet det, da kom sjalusien.

Vi avtalte også at hun skulle ta seg en ferie til Nordland til familie og venner der.

VI avtalte hvordan vi skulle dele permisjonen. Kona mi ønsket veldig gjerne å komme tilbake på arbeid. Vi avtalte derfor at jeg tok mine 2 uker rett etter barnet ble født, deretter hadde jeg spart meg opp 2 uker ferie. Hvis barnet i tillegg kom i slutten av september ville jeg få 5 dagers turnusfri etter disse 4 ukene, dvs 5 uker hjemme med kona mi og sønnen vår. Vi avtalte videre at i desember tok jeg uker pappa-perm og kona mi tok ferie. Vi kunne da feire jul med familien til kona mi og kanskje reise på en liten utenlandsferie. Fra januar ønsket kona mi sterkt å jobbe 50%. Jeg spurte mange ganger om hun var sikker. Hun forsikret meg om at hun var det. Hun ville tilbake på jobb siden hun ikke hadde jobbet på nesten 1 år og hun mente dette ville være viktig for at jeg skulle føle meg som en likeverdig mamma.

Ca en måned før fødsel arrangerte svigerinna vår babyshower for henne. Dessverre kunne ingen fra jobben til kona mi delta, men de var kjempe søte og arrangerte en egen babyshower/ middag for henne 3 uker før fødsel. Kona mi ble kjempe glad (og vi fikk masse fine ting).

Samme natt, i slutten av september kl 00.15 gikk vannet og fødselen var i gang....

Sønnen vår var på vei....

#gravid

#medmor

#lesbisk

#regnbuefamilie

#babyshower

#sjalu

#ikkegravid

#mamma

#barn

#baby

Tilbake til det vi egentlig skal snakke om.

Kona mi var endelig blitt gravid. Hun begynte å bli litt småkvalm allerede før vi hadde tatt graviditetstest så vi var litt usikre på hva vi skulle gjøre. Etter planen skulle vi på besøk til Finnmark bare noen dager etter, vi skulle dra til Nordland derfra å besøke familien til kona mi.

Den dagen vi skulle dra kastet hun opp, jeg var også skikkelig kvalm så jeg bestemte at det var dumt å dra nå. Dagen etter følte begge seg veldig mye bedre så vi drog oppover allikevel, tenkte det hadde vært en omgangssyke begge var blitt rammet av. Vi kjørte bil for vi skulle hente resten av flyttelasset. Vi kom oss av gårde relativt sent på dagen så vi fant ut at vi måtte sove et sted på veien. Når vi kom til hotellet var kona mi skikkelig kvalm igjen. Resten av turen oppover gikk sakte for kona mi var ekstremt kvalm hele tiden. Vi prøvde alt, søtt, salt, tørt, vått etc, etc, ingenting hjalp. Når vi kom opp til bygda «vår» i Finnmark begynte hun å kaste opp, hun fikk ikke i seg noe mat og kastet opp hele tiden. Vi skulle egentlig bare være i Finnmark 3 dager, men siden hun kastet opp så voldsomt kom vi oss ingen steder. Vi måtte bli i Finnmark i 6 dager. Den 5 dagen tok vi kontakt med legesenteret. Kona mi fikk væske intravenøst og dagen etter tok vi flyet tilbake Akershus. Bilen med hengeren lot vi stå der oppe.

Kona mi fikk det som kalles hyperemesis gravidarum (ekstrem svangerskapskvalme). Hun kastet opp kontinuerlig de første månedene og måtte innlegges på sykehus eller KAD til sammen 5 ganger. Den første 10 ukene av svangerskapet gikk hun ned 15 kg. Når hun ble innlagt tok de blodprøver, urinprøve, gav henne kvalmestillende og intravenøs væske. Å bli innlagt involverte mye venting, reising og ubehag for en som var såpass dårlig. I tillegg måtte vi vente til hun var veldig dårlig før hun ble innlagt, noe som var dumt for vi visste at etter en innleggelse med væske følte hun seg ekstremt mye bedre. I begynnelsen varte denne gode perioden flere dager, men ettersom hennes reservekapasitet ble brukt opp ble det færre og færre dager mellom hver innleggelse. Etter den 5 innleggelsen bestemte vi oss derfor for å ta saken i egne hender. Vi bestilte NaCl (saltvannsløsning) på apoteket og jeg gav henne væske hjemme. Vi hang opp den intravenøse væska i lampa på stua.

Dette hjalp veldig og hun følte seg bedre. Dette hjalp for begge. Det å se noen ha det så vondt er helt forferdelig. Jeg hadde dårlig samvittighet da jeg følte det var min skyld siden det egentlig var jeg som skulle blitt gravid først og jeg følte hele tiden at det hadde vært bedre om det var meg. Jeg hadde slitt så mye med å bli gravid at jeg tror jeg hadde taklet det bedre (dette er selvfølgelig ganske usikkert). Allikevel vet jeg at kona mi hadde det 100 ganger verre enn meg, å ligge sånn å kaste opp i månedsvis er tortur.

Midt oppi alt dette ble min mor ekstremt dårlig (som nevnt tidligere), hun hadde influensasymptomer som aldri gikk over og gradvis ble hun dårligere og dårligere. Når vi endelig klarte å overtale/ tvinge henne til legevakten hadde hun væske på lungene og hjertesvikt. Legen som tok i mot henne på sykehuset fortalte at dersom hun hadde blitt hjemme i 2 dager til hadde hun sovnet inn. Hun ble innlagt på hjerteavdelingen, men ble raskt overflyttet til infeksjon da de fant ut at hun hadde en ekstremt sjelden lungebetennelse. Hun fikk behandling og ble gradvis bedre. Når hun var relativt bra skrev hun seg ut fra sykehuset, før legen anbefalte. Vi entes derfor om at hun skulle bo hos oss noen dager. Dette var kanskje ikke den beste løsningen mtp kona mi som lå å kastet opp. De endte opp med å krangle voldsomt og moren min drog hjem igjen (de ordnet opp seg imellom før moren min drog hjem).

Etter uke 14 begynte kona mi å bli noe bedre. Hun hadde fått kvalmestillende på sykehuset og fått beskjed om å ta disse til hun ikke kastet opp lenger. I begynnelsen måtte hun ta 3 typer kvalmestillende for å ikke kaste opp, gradvis kunne hun trappe ned til kun 1 type og dersom hun tok denne tidlig nok på morgenen var resten av dagen relativt ok. I jobben til kona mi kan de ikke jobbe etter 4 svangerskapsmåned. Dette betydde at kona mi var sykemeldt og i svangerskapspermisjon hele svangerskapet. Kona mi er en som elsker å jobbe så det å være hjemme i 8 måneder for henne var tortur. I tillegg hadde vi nylig flyttet ned til Akershus så hun hadde få egne venner.

De siste 2 månedene følte hun seg ganske bra. Foreldra henne kom på besøk og sammen satte de/ vi opp nytt panel på 2 av veggene på huset vårt. Der stod kona mi, med mage på stillaset å spikra. I tillegg hadde vi noen som pussa opp det ene badet vårt, men vi avtalte at vi skulle kaste søppelet for å spare penger. Så der stod kona mi, høygravid å kastet betong og andre ting som ble kastet fra badet.

#lesbisk

#regnbuefamilie

#hyperemesis

#gravid

#kvalm

#ekstremt

#gravidarum

#medmor

#svangerskap

I dag skriver jeg om noe litt annerledes fordi denne uka har vært annerledes.

Jeg hadde opprinnelig planer om å skrive et innlegg hver dag i ukedagene, men denne uka har ikke det gått da det har skjedd en del ting.
 

Jeg har en mor som har vært syk hele mitt liv. Hun ble hjertesyk da hun var gravid med meg og hjertetransplantert (fikk nytt hjertet) når jeg var 3 år. Hun er nå blant de i Norge som har levd lengst med nytt hjertet. Dette betyr at hun har levd på sterke medisiner i 31 år. Opp igjennom årene har hun ofte vært syk. Hun har hatt helvetesild flere ganger, hatt relativt ufarlig hudkreft ekstremt ofte (dette er hudkreft som sprer seg i huden, men som sjelden sprer seg ned til organer), dette betyr mange operasjoner med hudtransplantasjoner. De siste årene har hun blitt plaget med mer alvorlige ting. Det begynte i 2014 da jeg og kona mi skulle gifte oss.

Planen var egentlig bryllup senere enn det vi gjorde, men da min far måtte begynne på dialyse og min mor ble diagnosert med benkreft (sarcom) flytta vi bryllupet frem og vi flytta det til Oslo. Dette gikk heldigvis veldig bra. Krefttypen som moren min fikk var en veldig aggressiv type med relativt dårlig overlevelse, men hun hadde ekstremt flaks så etter en operasjon og 1 mnd med stråleterapi ble hun erklært kreftfri.

Når min kone var gravid med sønnen vår (kommer sikkert til å nevne dette i noen poster som kommer) ble hun kjempe syk med influensasymptomer, dette varte i flere måneder og hun ble dårligere og dårligere. Etter hvert fikk vi henne på legevakten og hun ble lagt inn på sykehus. Hun fikk da beskjed av legen om at hvis hun hadde blitt hjemme en dag ekstra hadde hun sovnet stille inn. Det viste seg at hun hadde en veldig sjelden type lungebetennelse av noe som er en mellomting mellom sopp og bakterie. Hun kom seg fra denne lungebetennelsen, men ble aldri helt fin igjen.

Etter nesten et år der hun hadde gått å hanglet veldig ble hun igjen innlagt på sykehus. De fant da en urinveisinfeksjon som ble behandlet og hun ble utskrevet fra sykehuset i dårligere forfatning enn da hun ble lagt inn. Etter kort tid opplevde hun en natt hvor hun trodde hun skulle dø (kastet opp, svettet, skalv og klarte ikke bevege på seg), hun ringte til Rikshospitalet og fikk fremskyndt års-kontrollen sin (hun er på årskontroll for hjertet hvert år). Det viste seg at hun antageligvis har hatt ett hjerteinfarkt denne dagen. Hun fikk satt inn stent i hjertet og har relativt få symptomer av dette i dag (da hjertet er sydd på får hun ikke smerter så et hjerteinfarkt er vanskeligere å kjenne igjen, sist hun hadde dette fikk hun infarktet mens hun var på sykehus).

Kun uker etter hjerteinfarktet begynte vi å merke at hun så dårligere, vi fikk henne til en optiker som fant akutt innsettende grå stær og hun ble henvist til øyelege. Etter et par måneder ble hun operert på begge øynene, hun hadde da kun få prosenter igjen av synet.

Så, endelig, i sommer var hun «hjertefrisk», lungefrisk, hadde ingen hudkrefttyper som vi visste om og hun hadde fått synet tilbake. Hun kunne endelig bruke hytta si igjen, for første gang på nesten 2 år. Vi snakker ofte sammen på face-time. Uka som har vært har vi hatt besøk av venner og familien til kona mi, jeg har derfor snakka sjeldnere med henne enn vanlig. På tirsdag, etter at familien til kona mi drog hjem ringte jeg til moren min på face-time, jeg hadde ikke snakket med henne da siden fredagen. Hun var veldig rar i tlf. Ei venninne av henne var på besøk hos henne og hun tok raskt tlf fra mamma og fortalte meg at moren min var ekstremt rar. Hun oppførte seg underlig, hun hadde forsøkt å kjøre bil i helgen, men ikke fått det til. Hun klarte nesten ikke gå og det virka som om hele venstre side var sløv. Hun var ekstremt treg i tale og bevegelse og hadde ikke klart å kle på seg selv den morgenen.

Når jeg så på henne i tlf så jeg at den ene munnviken hang og hun stirra bare ut i lufta og smilte litt når venninna fortalte meg dette. Jeg la derfor på røret og ringte den lokale legevakten i Østfold der hun har hytte. De bestilte ambulanse og min mor ble kjørt på sykehus med det vi misstenkte var et hjerneslag.

Da jeg og kona mi kom til sykehuset kom legen å snakka med oss. De hadde ikke funnet noe blødning eller blodpropp, de hadde funnet en svulst.

Moren min ble overflyttet til Ullevål sykehus for videre undersøkelser og der er vi nå.

Moren min har antageligvis noe som heter glioblastom eller lymfom i hjernen. De tror og håper det er lymfom, men vil ikke få vite dette 100% sikkert før etter en biopsi som skal tas neste uke.

Begge er aggressiv krefttyper, men lymfom kan behandles til en viss grad med cellegift og eventuelt stråling.

Jeg veit ikke helt hvorfor jeg deler dette her, kanskje fordi dette er min form for terapi og nå er jeg sint og lei...

Hvorfor kan ikke min mor få ha det godt. Hun har alltid hatt lyst på barnebarn, nå har hun endelig 3 stk, en på 3,5 år og 2 stk på nesten 1 år. Kan hun ikke få lov å nyte denne tiden, kunne ikke hun få nyte en sommer på hytta?.

Hun var endelig frisk, etter så lang tid. Hvorfor må hun få ALT.

Hvorfor må denne familien få alt. Jeg er sikker på, nei jeg veit fra min tid i helsevesenet at det er mange som har det verre og som har opplevd verre, men allikevel. Min mor med alt dette og mer til, min far som er nyretransplantert (etter nesten 2 år på dialyse fikk han ny nyre for ca 1,5 år siden), min tante som døde ung av samme hjertesykdom som min mor og nå klarer ikke jeg bli gravid/ beholde fosteret. Jeg veit mine problemer er små i forhold til min mors og i forhold til mange andres problemer, men akkurat nå rett etter at vi mistet fosteret vårt føles dette veldig mye og veldig overveldene.

Alle spør meg hvordan jeg har det og jeg prøver alt jeg kan å si at det går bra og jeg prøver alt jeg kan å mene det (begge deler med kun delvis hell). Jeg veit at det å være sint og lei ikke hjelper noen, så jeg prøver å ikke være det, men det er vanskelig nå...

Kanskje hjelper det å skrive ting her, kanskje det hjelper å sortere tankene litt...

Jeg får gå å legge meg, kanskje er ting bedre i morgen tidlig, da skal vi på hytta til mamma og hente hennes 2 hunder og 2 katter...

#mamma

#mor

#transplantert

#hjerte

#nyre

#lymfom

#kreft

#glioblastom

#hjerne

#svulst

Vi solgte huset vårt i Finnmark og flytta til en leilighet vi eide, men hadde leid ut i Oslo. Vi flytta fra ca 200 m2 til 40 m2. Det var en stor omveltning, med 3 hunder (vi hadde fått en ny omplasseringshund) og 2 katter som var vant til å ha god plass. Det var som å bo i en skoeske. Vi begynte å lete etter hus utenfor Oslo og fant raskt et hus i Akershus vi forelsket oss i. Det hadde 1,5 mål tomt og var perfekt til oss og dyra. Eieren hadde allerede et nytt sted så vi fikk flytta inn ca en måned etter vi kjøpte. Begge hadde fått nye jobber i Oslo og trivdes godt.

Vi hadde snakka mye om det å bytte roller mtp graviditet. Begge var redd for det samme, at jeg skulle bli sjalu dersom kona mi ble gravid. Vi hadde nå forsøkt i ca 1,5 år og brukt enormt mye penger på meg. I tillegg følte jeg fortsatt at jeg var påvirka av hormonene og ønsket ikke å starte opp igjen med disse. Vi ble enige om å fortsette planen med at hun skulle prøve å bli gravid så fikk vi heller ta eventuelle sjalusiproblemer om de kom. Kanskje ville de ikke komme i det hele tatt.

Nå måtte vi starte helt på nytt. Vi måtte ha en «snakketime» der vi avtalte forløpet, kona mi måtte ta alle blodprøver som skulle tas etc. Vi hadde nok sæd til 2 forsøk å håpet dette holdt da vi begynte å gå tom for penger. Første timen der vi bare skulle snakke var tidlig en morgen, kona mi jobbet natt til denne dagen og vi avtalte at hun skulle hente meg og at vi skulle dra sammen bort. Mens jeg luftet hundene ringte hun og sa hun måtte jobbe overtid og jeg måtte komme meg dit selv. Jeg løp hjem med hundene og tok første kollektivtransport jeg fant. Jeg kom 10 minutter for sent. Kona mi var allerede tatt inn på konsultasjonsrommet og de hadde startet konsultasjonen når jeg kom. Det var veldig rart å ikke være den det gjaldt, den som satt på sidelinja. I tillegg følte jeg med dum som kom for sent. Jeg begynte nå å bli redd for hvordan dette kom til å bli, jeg hadde hele tiden forbredt meg på å bli «mamma», ikke «medmamma», ville det bli annerledes? Var det en forskjell? Ville hennes familie godta meg som likeverdig mamma i forhold til henne? Ville min familie godta barnet like godt som en jeg hadde født? Hvordan ville det bli å dra tilbake på jobb kort tid etter ungen var født? Jeg hadde jo hele tiden forbredt meg på lang permisjon, nå ville det jo være jeg som tok «pappa-delen» og måtte tilbake på jobb kun 2 uker etter ungen ble født... Hva skulle jeg kales? Jeg hadde hele tiden tenkt at hvis jeg ble gravid skulle kona mi være mamma og jeg kunne være mama, mimi eller noe lignende, nå ble det plutselig viktig for meg å være mamma. Hvem skulle feire morsdag? Begge? Bare hun siden hun hadde født ungen?

Nå som jeg kom for sent og ikke helt visste hva de snakket om følte jeg meg veldig utenfor, ville det være sånn hele tiden???

På vei hjem var jeg irritert, jeg visste at overtid ikke var noe hun kunne forutse, men allikevel var jeg irritert på kona mi for at jeg hadde kommet for sent «pga henne».

Første inseminasjonen var i november. Dette var en helt annen opplevelse enn når vi bodde i Finnmark. Når eggløsningstesten var positiv trodde vi at inseminasjonen kom til å skje samme dag. Nå som vi bodde såpass nærme var det ikke sånn i de hele tatt. Når vi kom til klinikken tok de en ultralyd og sa at eggene vokste fint, men det var ikke klart for inseminasjon. Dagen etter fikk vi samme beskjed, vi skulle komme tilbake om 2 dager. Når vi kom tilbake 2 dager etter var ting fortsatt ikke klart. Kona mi fikk derfor en eggløsningssprøyte og vi fikk beskjed om å komme tilbake dagen etter for inseminasjon.

Jeg syns skikkelig synd på henne. De måtte forsøke med flere forskjellige kateter før de fikk en av dem ordentlig inn i livmoren, kona mi vred seg i smerter under hele prosedyren.

I løpet av de neste dagene fikk hun ganske mange vage symptomer. Vi var kjempe spente, klarte som vanlig ikke å vente til 14 dager etter for å ta graviditetstest, men begynte etter kun 10 dager. Alle var negative.

Klinikken var stengt i desember så neste forsøk ble ikke før i slutten av januar.

Same procedure as last year (minus eggløsningssprøyta). Kona mi grua seg skikkelig til inseminasjonen denne gangen. Det hadde vært helt sinnssykt vondt gangen før. Det var like vondt denne gangen og de måtte igjen forsøke mange ganger før de kom inn. Når vi var ferdige sa hun at dersom det ikke gikk denne gangen ville hun bytte roller igjen, dette var så vondt at hun orka ikke flere ganger. Vi ble enige om å ta den diskusjonen dersom det ble tilfelle. Jeg hadde fått litt pause fra hormoner og hadde egentlig ikke noe i mot å forsøke igjen.

Kort tid etter inseminasjonen måtte vi avlive den ene hunden vår. Han var veldig gammel og syk, allikevel var jeg ikke forberedt på at han plutselig skulle få multiorgansvikt. Han var babyen min.

Få dager etter inseminasjonen begynte kona mi å bli ekstremt tungpusten hver gang vi var ute å gikk tur med hundene, jeg lo av henne å sa at dette var bare placebo. Hun kunne ikke få symptomer på graviditet så tidlig og dessuten hadde hun jo hatt en del symptomer gangen før også. Hun tok på seg pulsklokke og viste meg. En liten oppoverbakke og pulsen steg til over 100. Vi var ute å spilte bowling og hun ble andpusten med høy puls. Dette var ikke normalt til å være henne. Vi begynte igjen å bli spente, hun kunne jo ikke ønske på seg høy puls.

Etter ca 1 uke begynte hun å bli kvalm, hun kastet ikke opp, men klarte nesten ikke å spise. Hun ble også veldig forkjølt. Var dette influensa/ omgangssyke eller kunne hun være gravid.

Kona mi sa klart og tydelig at hun var gravid, hun kjente det på seg, hun visste det. Jeg var mer usikker, på en måte trodde jeg også at hun var det, hun hadde mange og klare symptomer, samtidig ville jeg ikke håpe på noe og bli skuffet.

Etter 10 dager tok vi graviditetstest og den viste tydelig to streker, etter noen dager tok vi ny test, denne var også tydelig positiv.

Det var ikke tvil, hun var gravid. Vi var overlykkelige, endelig skulle vi bli foreldre.

#lesbisk

#medmor

#regnbuefamilie

#gravid

#inseminasjon

#mamma

#familie

#sjalu

Å prøve å bli gravid er tøft. Jeg regner med det er sånn for alle, uansett om man tar hormoner, får inseminasjon eller bare har sex med kjæresten sin. Det er det ENESTE man tenker på hver dag hele dagen. Kanskje ikke i starten, men hvis det begynner å ta litt tid går det over til å bli en tvangstanke. Iallefall var det sånn for meg.

Når jeg da i tillegg begynte med hormoner følte jeg nesten at det tilta helt for meg.

I tillegg til at jeg ble EKSTREMT emosjonell og til tider veldig deprimert ble jeg også sinnssykt sint på de merkeligste ting. Dersom det da var ting som var verd å bli sint for kunne jeg eksplodere helt. Dette var kanskje ikke helt heldig på arbeid der ikke alle visste om «prosjekt baby».

For å nevne en ting kranglet jeg høylytt med sjefen min (som ikke visste om prosjektet vårt) i gangen foran alle pasientene som satt å ventet. I denne krangelen fortalte jeg henne akkurat hva jeg mente uten noen form for filter (jeg mente alt jeg sa, men jeg burde nok valgt et annet sted å si det, samt kanskje pakka det inn litt/ sagt det litt mer diplomatisk).

En annen gang skjelte jeg ut kona mi en morgen fordi hun rørte på seg i senga om natta. Dette kunne nemlig medføre at den ene hunden (som var gammel) våknet og hvis han våknet måtte jeg stå opp å gå ut med han (han hadde litt blæreproblemer). Derfor syntes jeg hun kunne ligge HELT I RO når hun sov. Jeg må si, kona mi var ekstremt tålmodig i denne perioden. Hun skjønte at det var hormonene og ikke jeg som snakka så hun kranglet nesten aldri tilbake (noen ganger tok jeg helt av og da sa hun i fra). Enkelte ganger husker jeg at jeg kunne merke at jeg sa ting kun for å være slem, men jeg klarte ikke stoppe. Andre ganger kunne jeg også merke at det jeg kranglet om var helt urimelig, allikevel fortsatte jeg. Jeg har hørt folk i overgangsalderen si det samme, men jeg har vel egentlig aldri trodd på dem før jeg opplevde det selv.

Det emosjonelle var også utfordrende, jeg var fra tidligere kjent blandt venner som en litt «kald» person som ikke viste mer følelser enn jeg absolutt måtte. Nå begynte jeg å gråte av ALT, så jeg en reklame gråt jeg, jeg grt av komedier på TV, jeg fikk tårer i øynene når jeg snakket med pasienter etc. For meg var dette ekstremt plagsomt og flaut (en del henger igjen fortsatt, jeg er ikke lenger så ille, men jeg er veldig mye mer lettrørt enn jeg noen gang har vært tidligere, kanskje dette er fordi vi nå har en sønn, men jeg skylder litt på hormonene...).

Når man da snakka med venner som visste hva man holdt på med og prøvde å «lufte litt», men alltid (så og si uten unntak) fikk det samme svaret: «hehehe, bare vent til du faktisk blir gravid du, da skal du oppleve hormoner da....» kunne dette være utrolig frustrerende og sårende.

Det at jobben min ikke visste hva vi drev på med var utfordrende. De merket at jeg var mye borte, noe som betød mer jobb på dem og dette gjorde noen av dem ganske irriterte. Jeg var sykemeldt i korte perioder innimellom og jeg tror de trodde jeg bare var lat , «utbrent», sliten eller noe lignende (arbeidsgiveren min var iallefall overbevist om dette). Det endte ihvertfall med mye irritasjon på arbeid. Både fra meg til dem og fra dem til meg. I tillegg var det en ekstremt dårlig ledelse som resulterte i et veldig dårlig arbeidsmiljø. Alt dette endte med at jeg virkelig misstrivdes på arbeid. Jeg begynte å grue meg til å gå på jobb og hver søndag brukte jeg nesten hele dagen på å grue meg til en hel ny uke.

Hva av dette som var hormoner og hva av dette som var et resultat av dårlig arbeidsmiljø og dårlig ledelse vet jeg ikke (det var ikke bare jeg som følte dette på jobb). Kona mi og jeg snakka i allefall om det. Ingen av oss var fra Finnmark og vi entes om å flytte derfra. Vi begynte å søke oss jobber både der hun hadde familie, i Nordland og der jeg hadde familie, i områder rundt Oslo.

Dagen før vi fikk beskjed om at det siste IVF forsøket hadde gått til dundas ringte telefonen og jeg ble tilbudt en jobb i Buskerud. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre, dersom jeg var gravid virket det enklere å bare bli der jeg var. Samme dag som jeg slutta å ta hormoner ringte jeg tilbake til Buskerud og takket ja til jobben. Samme dag som jeg kom tilbake på arbeid etter ferien leverte jeg oppsigelse (nå endte det med at jeg ble tilbudt en bedre jobb i Oslo og kona mi ble tilbudt en jobb i Oslo så jeg endte ikke opp med å ta denne jobben i Buskerud. VI tok begge jobbene i Oslo og flyttet etterhvert til Akershus).

Når jeg leverte oppsigelsen min snakket jeg med sjefen og fortalte om alt som hadde skjedd. Jeg fortalte om graviditetsforsøkene de siste 1,5 årene, jeg fortalte som spontanabortene/ kjemiske graviditeter, jeg fortalte om hormoner og jeg sa at jeg ikke hadde hatt det så bra siste tiden. Jeg fortalte også de siste kollegene mine om hva som hadde skjedd. Etter dette endret mye seg, jeg fikk veldig mye mer forståelse på jobb og jeg anget veldig på at jeg ikke hadde vært mer åpen tidligere. Nå er jeg veldig glad for at vi flyttet ned hit, men kanksje de siste årene i Finnmark hadde vært bedre om jeg hadde vært mer ærlig.

Da jeg følte at jeg var i ferd med å bli gal av alle hormonene og de mislykkede graviditetsforsøkene avtalte kona mi og jeg at når vi flyttet sørover skulle vi bytte roller. Hun skulle forsøke å bli gravid.

#gravid

#lesbisk

#regnbuefamilie

#abort

#spontanabort

#IVF

#prøverør

#prøverørsforsøk

#miste

#prøve

#hormoner

#følelser

#misslykket

Jeg var kjempe nervøs denne gangen, jeg var livredd for å bli overstimmulert igjen og jeg grua meg veldig til flere hormoner. Jeg følte jeg ble helt tullete av dem. Jeg ble deprimert, sinnssykt emosjonell og ekstremt sint. Tenkte jeg skulle forklare dette litt nærmere i neste post (i morgen kanskje).

Når jeg tok dette opp med legen på klinikken avtalte vi at jeg skulle forsøke den korte protokollen, i tillegg forsikret hun meg om at vi skulle redusere hormonene så jeg ikke skulle bli overstimmulert. Det vil si, ingen nesespray, i stede begynte jeg rett på Puregon sprøyter i veldig lav dose og fra dag 6 skulle jeg legge til Orgalutran, dette betød at jeg satte 2 sprøyter på meg selv daglig. 2 dager før uttak fikk jeg eggmodningssprøyte Ovitrelle.

Denne gangen tok vi ferie under siste del av prosessen. Jeg hadde ingen symptomer på overstimmulering og alt gikk egentlig mye bedre. Selv om jeg hadde vært igjennom dette en gang før var jeg kjempe nervøs for egguthentingen. Det hadde gått veldig fint sist, men kanskje de bare hadde flaks, kanskje det ville gjøre mer vondt denne gangen. Erfaringen min fra vanlig inseminasjon var jo at denne hadde vært helt smertefri enkelte ganger og veldig smertefull andre ganger.

Når vi kom til klinikken var det en annen lege som gjorde prosedyren. Hun var ikke like "snill" som forrige så jeg fikk ingen ekstra avslappende medisiner. Allikevel gikk prosedyren veldig bra, den gjorde ikke vondt og gikk ganske raskt (selvfølgelig var det litt ubehagelig å få en nål fra vagina og opp gjennom livmor og inn i eggstokkene).

Denne gangen fikk de ut 9 egg, 8 store og 1 lite.

Et par dager senere ringte de å fortalte at 2 egg så fine ut og var klare for innsetting, men ingen egg ville bli fryst ned denne gangen.

Etter innsettingen drog kona mi og jeg noen dager på hytta til moren min for å slappe av. Dette var veldig deilig.

Denne gangen var jeg en del mer kvalm enn tidligere, i tillegg kom selvfølgelig alle de andre graviditetssymptomene tilbake. Jeg hadde også helt sinnssykt lyst på jordbær-milkshake til enhver tid. Selv om hormondosene før egguthenting var lavere denne gangen var hormondosene nå i etterkant høyere. Vi forsøkte å si til oss selv at dette var årsaken til økte og flere symptomer, det var for tidlig for symptomer på "ekte" graviditet så tidlig. Vi ønsket virkelig ikke å håpe for hardt, allikevel klarte vi ikke noe annet enn å tro og håpe at jeg endelig var blitt gravid denne gangen.

Etter å ha vært på hytta i ca 1 uke tok vi blodprøver i Oslo før vi tok en tur i campingvogna vår (jess da, vi er harrytasser delux). Mens vi overnatta et sted i Sverige ringte kona mi til klinikken for å få resultatene. Det viste seg at jeg igjen hadde HCG verdier i blodet, denne gangen var de høyere enn de hadde vært gangen før, men de var fortsatt for lave til at graviditeten ville bli noe av. Jeg fikk igjen beskjed om å slutte med hormonene og jeg ville begynne å blø i løpet av et par dager. Dersom jeg hadde blitt gravid skulle jeg fortsatt med hormoner til uke 10-12.

Jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg visste at dersom HCG verdiene kun hadde vært et tall høyere ville jeg "vært gravid", det er ufattelig liten margin, kanskje det var en feilmargin der? Kanskje de tok feil?

Dersom jeg gjorde som de sa å slutta på hormoner ville jeg miste emryoet uansett om det hadde vært levedyktig i utgangspunktet eller ikke. Jeg og kona mi snakka om det, jeg avventa en dag eller to med å slutte på hormonene. Jeg ville bare ikke slutte, ville ikke innse at jeg enda en gang ikke var blitt gravid. Jeg var helt knust, lå bare i senga i campingvogna å gråt hele dagen. Kona mi gråt med meg og forsøkte etter beste evne å trøste meg, vi forsøkte å trøste hverandre. Til slutt gjorde jeg som klinikken sa og kutta ut hormonene, de er tross alt ekspertene og jeg burde stole på dem. 

Etter å ha slutta på hormoner skulle jeg begynne å blø i løpet av et par dager. Dagene gikk, det gikk over en uke, jeg blødde ikke. Jeg begynte å lure på om jeg skulle begynne med hormoner igjen, men fant ut at dette nok var for sent.

På slutten av ferien vår hadde vi bestilt en liten tur til Creta. De første dagene var kjempe koselig.

Dag nr 3 fikk jeg magesmerter og begynte etterhvert å blø. Denne gangen kom det ikke bare blod ut. Noe lite og rundt kom ut som jeg var sikker på var fosteret (det var ikke koagulert blod). Dette betydde i såfall at fosteret ikke hadde dødd før jeg slutta å ta hormoner, men antageligvis hadde dødd iløpet av de siste dagene og at dette var en spontanabort. Jeg er ikke sikker på om dette er mulig når man går på hormoner, men jeg visste ikke hvordan jeg ellers skulle tolke det som skjedde. Jeg ble helt knust. Igjen ble jeg bare liggende inne å gråte. Kona mi forsøkte etter beste evne å trøste meg. Hun klarte å overtale meg til å være med ut å forsøke å tenke på noe annet. Resten av ferien var helt grei, men den ble noe dempet. Jeg hadde en del magesmerter, blødde en del og hadde vansker for å tenke på noe annet enn om det hadde vært dumt av meg å slutte på hormoner. Hadde jeg blitt gravid dersom jeg bare hadde fortsatt på hormoner og tatt en ny blodprøve et par dager senere. Eller var alt dette bare inne i hodet mitt, var det bare noe jeg innbilte meg selv.

Jeg visste og vet nå også at dette vil jeg aldri få svar på og at det ikke er noen vits i å tenke på det, allikevel er det vanskelig å skru av disse tankene.

Det eneste jeg visste var at jeg trengte en pause. Jeg klarte ikke tanken på flere hormonkurer. Jeg snakka om dette med kona mi og vi begynte å snakke om å bytte roller...

#IVF

#prøverør

#prøverørsforsøk

#spontanabort

#abort

#lesbisk

#regnbuefamilie

#gravid

#prøver

#forsøker

Neste forsøk ble heldigvis et fryseforsøk. Jeg var skuffa over at vi ikke kunne starte igjen allerede neste måned (det måtte gå en normal syklus før vi kunne forsøke igjen), men tatt i betraktning alt så var det nok lurt.

Jeg var veldig glad for å slippe å risikere å bli overstimmulert denne gangen og gledet meg veldig til å slippe alle hormonene. Det viste seg at jeg slapp unna noen hormoner, men ikke alle. Vi ble enige med klinikken om at vi skulle ha stimulert fryseforsøk (kontra fryseforsøk i naturlig syklus).

Denne gangen tror jeg at jeg fikk Cyclogest og Progynova både før og etter innsetting av eggene. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye av det tekniske rundt dette forsøket. Vi drog iallefall til gynekologen i Finnmark og tok ultralyd for å se om medisnene hadde fungert som de skulle og om alt var klart for innsetting. Når vi var der spurte han meg om jeg hadde vært overstimmulert forrige gang når jeg tok IVF, han fortalte videre at han kunne se at jeg fortsatt hadde litt væske i abdomen, men at dette ikke var farlig og ville forsvinne av seg selv. Ultralyden viste ellers at alt var klart for innsetting og vi drog ned til Oslo for å sette inn begge embryoene vi hadde på frys.

I etterkant fortsatte jeg på Cyclogest og Progynova. Spesielt Cyclogest er medisiner man kan få graviditetssymptomer av, jeg visste dette på forhånd, allikevel var jeg overlykkelig for alle graviditetssymptomene jeg fikk. Bivirkningene kunne jo ikke være så voldsomme. Jeg (og kona mi) forsøkte å si til oss selv at disse symptomene godt kunne være bivirkninger av medisinene jeg tok, allikevel klarte jeg ikke å unngå å lete etter og da også finne en god del graviditetssymptomer.

Jeg fikk større og smertefulle pupper, jeg tissa ofte, var sliten, gråt av ALT (inkludert reklamer). Dette sistnevnte kunne være veldig plagsomt når jeg hadde pasienter som fortalte enn historie, som ikke nødvendigvis var så trist, men som jeg måtte jobbe hardt for ikke å gråte av (innimellom fikk jeg til og med en tåre).

I tillegg hadde jeg en del stikking i livmoren og smerter nedover lårene. Jeg sa til meg selv at dette MÅTTE jo være livmoren som vokste, dette måtte jo bety at jeg var gravid. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre angående dette, smertene kom gjerne når jeg var ute å gikk tur. Skulle jeg bare gøtse på å gå like fort og de samme turene som tidligere, eller skulle jeg slakke av å gå hjemover??? Jeg endte opp med en mellomting. Jeg ønsket virkelig ikke være hun pingla som ikke torde noen ting fordi hun kanskje var gravid, men samtidig ville jeg ikke ødelegge for meg og kona mi. I tillegg visste jeg jo at mosjon var bra når man forsøkte å gravid/ var gravid.

Vi var ekstremt spente begge to når blodprøvedagen kom. Vi hadde funnet ut når en eventuell termin ville være og var helt klar for beskjeden om at vi var gravide.
Dagen etter blodprøvetaking ringte kona mi til klinikken. Jeg skjønte på samtalen at svaret var negativt. Det viste seg at jeg hadde HCG i blodet (graviditetshormoner), men for lavt nivå til at graviditeten ville føre frem. Dette var en såkalt kjemisk graviditet. Jeg kunne slutte å ta medisinene og ville da begynne å blø i løpet av et par dager.

Vi var knuste. Det føltes ekstra dårlig gjort at det var graviditetshormoner i blodet, dette betydde at embryoet hadde vokst, det hadde overlevd innsettingen, men hadde antageligvis ikke klart å feste seg. Vi prøvde å si til oss selv at dette dog var et godt tegn, vi måtte ta det steg for steg, dette var et steg videre og neste gang ville det feste seg...

Vi avtalte med klinikken nytt IVF/ prøverørsforsøk om et par måneder.

#lesbisk

#regnbuefamilie

#IVF

#prøverør

#prøverørsforsøk

#fryseforsøk

#kryoforsøk

#gravid

#spontanabort

#kjemisk

#graviditet

Etter å ha forsøkt å bli gravid med inseminasjon en stund (husker ikke akkurat hvor mange ganger vi forsøkte) ble vi enige med klinikken om at hormon-substitusjon var veien videre. Dette ville antageligvis øke sjansen for å bli gravid og i tillegg gjøre det litt lettere for oss å planlegge. Vi ble enige om å forsøke prøverørsforsøk/ IVF.

Jeg ble anbefalt den såkalte lange protokollen med nedregulering av hormoner først. Dette innebar en periode på ca 12 dager med nesespray før vi begynte med sprøyter. Jeg skulle bruke nesesprayen Suprecur 5 ganger daglig. Dette ville si at jeg måtte ta en dose midt på natta. Innimellom når jeg våknet på morgenen kunne jeg ikke huske om jeg hadde tatt nattdosen eller ikke den natta, jeg fikk  skikkelig panikk, hadde jeg ødelagt alt nå??? Jeg googlet en del frem og tilbake og fant ut at det antageligvis gikk bra (tror og håpet jeg, "svarene" fant jeg på div. chatteforum så aner ikke hvor troverdig svarene var).

Etter ca 2 uker tok jeg en blodprøve som ble sendt til klinikken. Denne ville bestemme om jeg skulle begynne med sprøytebehandling. Jeg fikk beskjed etter ca en dag at jeg kunne begynne med sprøyter, jeg skulle ha lav dose (116 IE) med Puregon. Det var kjempe skummelt å sette første sprøyte i magen. Kona mi satte den for meg og det tok sikkert 1 time før hun fikk lov, jeg var så redd for at det skulle gjøre vondt. Det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Etter dette gikk det veldig greit å ta denne sprøyten hver dag. I denne perioden ble nesesprayen redusert til 4 ganger daglig.I løpet av denne perioden begynte jeg å få litt smerter i nedre del av magen, på sidene. Det var spesielt vondt når jeg satte meg ned eller reise meg opp og når jeg var på toalettet. 

Etter ca 1 uke drog vi til en gynekolog i Finnmark som tok ultralyd av meg for å se om jeg responderte som jeg skulle. Denne gynekologen var noe engstelig for om jeg ville bli overstimmulert da han mente jeg hadde ekstremt mange og store egg. Kona mi ringte til klinikken med resultatene fra ultralyden, legene på klinikken i Oslo var ikke bekymrede over resultatene. Vi fikk beskjed om at vi kunne komme til Oslo om et par dager for videre ultralyd og behandling der.

Når vi kom til Oslo ble det ny ultralyd, denne viste noe av det samme som legen i Finnmark hadde sagt. Vi avtalte å redusere til Puregon til 110 IE den siste 2 dagene for å forsøke å hindre/ redusere overstimmulering. Vi fikk beskjed om at det var tid for eggløsnings-sprøyte (Ovitrelle) og vi satte opp time for egg-uthenting 2 dager senere.

Kvelden før egg-uthenting var jeg kjempe nervøs, jeg sov nesten ikke i det hele tatt. Jeg er ikke glad i smerter og var veldig redd for at det skulle gjøre vondt. Jeg googlet og leste ALT jeg kom over, dette var antageligvis ikke så smart for mange beskrev at det gjorde veldig vondt (en god del folk beskrev at det ikke gjorde vondt i det hele tatt, men dette la jeg ikke så mye merke til...).

Når dagen kom var jeg fortsatt kjempe nervøs. På klinikken ble jeg godt tatt i mot. Jeg fikk muskelavslappende og smertestillende intravenøst. Kona mi fikk ikke være i rommet mens de satte medisinene og jeg holdt på å få panikk når jeg så nåla de skulle putte inn i meg og de skulle til å begynne prosedyren uten at hun var i rommet. De fikk henne heldigvis kjapt inn til meg. På første forsøk ropte jeg "AU" før de i det hele tatt hadde vært nær meg, de lo litt, men gav meg allikevel litt mer smertestillende og muskelavslappende siden jeg var så nervøs. Så begynte de. Prosedyren var ikke veldig behagelig, men jeg fikk følge med på monitoren og det gjorde egentlig ikke så vondt. Det eneste var at det var litt ekkelt når de sugde ut de siste/"bakerste" eggene. Prosedyren gikk overraskende raskt også. De fortalte at de fikk ut 21 egg, 13 store og 7 små.

Jeg fikk Lutinus vaginaltabletter jeg skulle ta 3 ganger daglig og fikk reise hjem. De skulle ringe når tiden var inne for å sette inn eggene igjen.

Etter et par dager ringte de, tiden var inne. Noen av eggene hadde ikke tålt prosedyren med de hadde et veldig fint egg til å sette inn igjen og 2 egg de kunne fryse ned. Jeg må innrømme at jeg var skikkelig skuffa, etter at de hadde henta ut 21 egg hadde jeg forventa å kunne fryse ned mer enn 2 egg.

Innsettelsen var veldig enkel, jeg kjente det ikke i det hele tatt.

Samme natt begynte jeg å bli skikkelig dårlig. Jeg kastet opp, var kvalm og begynte å få skikkelig vondt i magen. Vi skulle ta fly hjem allerede dagen etter inseminasjonen. Det var så vidt jeg klarte å gå på Gardermoen pga kvalme og magesmerter. Jeg fikk mer og mer vondt i magen, følte meg skikkelig sprengt, det var ubehagelig å sitte. De nærmeste dagene ble jeg helt sinnsykt oppblåst i magen og jeg begynte å syns det var ubehagelig å puste (ble aldri ordentlig tungpusten). Jeg skulle ta blodprøver etter ca 1 uke for å se om jeg var gravid, men jeg begynte å blø før dette. Samme dag som jeg begynte å blø forsvant nesten alle symptomene. Det viste seg at jeg var overstimmulert og hadde en del væske i magen. For noen kan dette bli veldig alvorlig, men alle symptomene forsvinner som regel når man får menstruasjon. 

#lesbisk

#regnbuefamilie

#IVF

#prøverør

#overstimmulert

#prøverørsforsøk

#agonist

#lang

#prosedyre

#gravid

#prøve

#forsøk