lesbevilhabarn

Kroppen 8 mnd etter graviditet og fødsel. 

Det er en del snakk om at man ikke snakker om kroppen rett etter en fødsel. Heldigvis har en del kjendiser gått til motmæle mot dette (kan man si det sånn?). De har åpnet seg opp og snakket om sin kropp rett etter fødselen deres. Da er ting slapt, ting lekker, man bruker bleier, har vondt, lekker litt mer og man føler seg generelt ikke så digg. Så hører man ikke mer om den saken. Innimelom kan man  høre at ting blir ikke som det en gang var der nede, men hva betyr det? Hva kan man forvente? Hva er normalt? Hva er ikke normalt? Hva bør man oppsøke hjelp for? 

Jeg skriver ikke her som lege eller no anna, jeg deler mine bare erfaringer. Dog er min personlige erfaring og yrkesfaglige erfaringer at man kan forvente relativt store endringer. Noen av disse kan man ikke gjøre noe med, andre ting kan man faltisk gjøre noe med, bare man hvet hva...

Etter fødselen hadde jeg de samme problemene som alle andre, jeg lakk, hadde vondt etc, etc. Men så gjorde jeg det de anbefalte, jeg gjorde knipeøvelser. Repetisjoner på 10 stk mange ganger per dag. Og ting ble bedre, jeg følte ting begynte å bli nesten normalt. Så kjedde det som skjer alle (kanskje litt mer ekstremt hos oss, føler jeg...) livet skjedde. Mamma ble syk, dattera vår hadde kolikk, mamma døde, kona ble syk, det var bursdager, jul, nyttår etc etc. Hva skjedde så? Knipeøvelsene ble glemt. 

Det første jeg merka var at det ble vanskeligere å bæsje. Jeg føles alltid hard i magen og har vansker for å tømme meg helt (to much info???). Det føles nesten som om det er noe som sperrer så ting ikke kommer ordentlig ut. Jeg som alltid har vært så redd for hemorrhoider at jeg ikke presser når jeg skal bæsje må nå sitte på do i evigheter og presse no helt sinnsykt for å få tømt meg. Dette kan til tider være utfordrende når man er alene med to små unger. Ofte må jeg forlate do med uforettet sak og heller komme tilbake på et bedre tidspunkt (etter barna har lagt seg). 

Det andre jeg begynte å merke var at det føltes annerledes når jeg tissa. Jeg veit ikke helt åssen jeg skal forklare det. Litt som å tisse mens man har tampong inni (hehe, sorry, igjen to much info??). 

Det siste jeg har merk på den fronten skjedde ganske nylig. Jeg hosta og tissa på meg. Ikke sånn at jeg tømte hele blæra, men mer enn et par dråper. Dette har skjedd et par ganger til siden. Nå hoster jeg sånn som mamma hosta, med bena godt plantet i kors. 

Det jeg innser har skjedd er at jeg har et lite prolaps inni der. Dette klarte jeg nok å trene bort mens jeg gjorde knipeøvelser rett etter fødsel, samt en stund etterpå. Men så skjedde det som skjer med alle muskler, uten trening blir muskelen slapp. Så nå er jeg slapp som en gammal dame der nede. Hva gjør man med det? Mange snakker om operasjon, de tror det er det letteste... Tro meg, den operasjonen er ikke det letteste. Det beste er å prøve å knipe igjen, gjøre fler knipeøvelser. Å stappe inn en vaginakule eller to kan intensivere treningen og gi raskere og bedre resultater. 

Jeg må innrømme. For meg, som er litt uptight, er dette en stor barriære. Å gå rundt med kuler inni der mens man gjør husarbeid og andre dagligdagse ting virker rart. Men alternativet, å ikke kunne nyse/hoste uten å tisse på meg virker skumlere. Så jeg må vel bare ta meg sammen å prøve det. 

Grunnen til at jeg deler alle disse ekle, private detaljene er at VELDIG mange sliter med lignende ting etter fødsel. Og dessverre tror veldig mange det bare er dem og de tør ikke snakke med fastlegen, helsesøster eller andre om det. Noen har større problemer også og de tør ikke få hjelp. For noen er faktisk operasjon eneste valgmulighet da fødselen kan ha ødelagt musklaturen helt. Enkelte studier viser faktisk at hele 25% av de som har fått barn sliter med urinlekkasje i større eller mindre grad etter en fødsel. Det som er viktig å huske her er at dette også gjelder de som har forløst med keisersnitt. Det er både graviditeten og fødselen som påvirker (så de som påstår at de med keisersnitt slipper billig unna tar feil... igjen...). 

Så er det magen, vekta og det grå håret. Alt dette har det blitt mer av etter fødselen. Hva dette skyldes strides de lærde om, men nå er denne posten så lang så mer om det siden. 

Men en ting til lærdom av dette... sliter du etter fødsel, gjør knipeøvelser, gjerne med vaginalkuler. Hjelper ikke dette, ta kontakt med legen, hør om problemene er noe man kan gjøre noe med. Man trenger ikke og skal ikke gå rundt med smerter eller lekkasjer etter en fødsel... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#medmor

#sønn

#datter

#fødsel

#kropp

#endringer

#urinlekkasje

#tisse

#vagina

#vaginakuler

#prolaps

#hemorrider

#hemorrhoider

#avføring

#urin

#lekkasje

Da er jula over. Julepynten er rydda vekk og ting har begynt å roe seg. Det er selvfølgelig årstiden for forkjølelse og både jeg og begge ungene er skikkelig forkjøla. I helga hadde dattera vår falsk krupp for første gang. Jeg har hatt pasienter med dette og foreldre med unger med dette tidligere, men jeg må si, det er HELT annerledes når det er din egen unge. Om det er pga traumer etter sist hu var syk og vi måtte på sykehus eller om det bare er vanlig mamma-nervøsitet (hysteri) veit jeg ikke, men jeg syntes det var skummelt. Jeg var helt skjelven, man sku ikke tro jeg er utdanna som helsepersonell. 

Det starta rett før jeg sku legge meg. Jeg hørte rare lyder fra babycallen og løp opp på soverommet vårt. Når jeg kom opp lå dattera vår i senga si og det hørtes ut som om hu ikke fikk puste. Jeg røska henne opp fra senga og løp ned trappa. Heldigvis virka det som om det hjalp litt. Kona mi stod på badet nede og hu tok jenta vår og gikk ut med henne. Dette hjalp enda mer. Hu slutta å hive etter pusten og begynte heller å hoste litt med den typiske «hunde-hosten». Hu virka dog redd og holdt oss hardt fast. Resten av natta kunne vi ikke legge henne ned, da tettna hu helt i halsen igjen så jeg sov sittende i sofaen med henne oppå meg.

Jeg må innrømme, på morgenen gleda jeg meg til jeg kunne levere sønnen vår i barnehagen og gå å legge meg nedpå litt. Kona mi sku jobbe dobbelt så hu drog på jobb kl 5.46 og kom ikke tilbake før 23 på kvelden. Dilemmaet mitt ble derfor stort da sønnen vår våkna og jeg innså at han også var pjusk. Han var ikke direkte syk, men tydelig pjusk. Det endte med at han fikk være hjemme fra barnehagen. Så vi var hjemme, alle tre, pjuske, forkjøla og slappe. Det ble en hel dag med Blaze and the monster machine. Når barna endelig var i seng var jeg utslitt. Samtidig måtte jeg rydde vekk jula, det var 14 dag jul og jula måtte vekk. 

Før jeg la dattera vår den kvelden åpna jeg begge vinduene på rommet så det skulle være kaldt. Det ble kaldt. Så den natta var jeg livredd for at hu skulle fryse i hjel. Jeg la to dyner over henne, drømte om Blaze og våkna hver halvtime, enten fordi hu hosta, eller for å sjekke at hu ikke hadde fryst ihjel. Hehe på morgenen innså jeg at det nok ikke var kaldt nok til at hu kunne fryse ihjel, vi sov også på rommet, men det er utrolig hva man kan få for seg når man er trøtt og hysterisk 😋

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#medmor

#sønn

#datter

#jul

#syk

#sykehus

#tungpusten

#falsk

#krupp

#kaldt

Da er det lillejulaften, om kun minutter er det julaften. Vi er på plass hos svigers, høyt oppe i nord. Dette viste seg å bli vanskeligere enn anntatt. Vi skulle egentlig ha dratt hit på tirsdag, men dessverre ble lille gullet vårt på 7 mnd syk. Det hele starta for 3 uker siden. Hu hadde feber i to dager for 3 uker siden, etter dette har hun hosta en del, men vært i god form. Så forrige helg drog jeg og ei venninne til Tallin på juletur. Mens jeg var der ble dattera vår verre i pusten, hu ble mer og mer tungpusten og til slutt tok kona mi med seg jenta vår til legevakta. De ble sendt hjem igjen. Når jeg kom hjem på søndagen (forrige søndag) var hu blitt verre i pusten så vi drog tilbake til legevakta. Tilfeldigvis var det samme lege på vakt og han var enig i at hu var verre. Han prøvde å gi henne surstoff med medisin på legevakta, men det hadde ingen effekt så han sendte oss videre til sykehuset. 

Vel fremme på Ahus fikk jenta vår behandling i flere omganger med surstoff med medisin og klokka 3 på natta virka hu god i pusten igjen. Avdelingen på sykehuset var helt full, vi hadde vært hele kvelden og natta på undersøkelsesrommet. Nå klokka 3 om natta kom det en ny unge inn og de trengte rommet, vi ble derfor skrevet ut. 

Morgenen etter (altså mandag) ble tulla vår plutselig veldig tung i pusten igjen. Vi ringte avdelinga å fikk beskjed om å komme tilbake. Når vi kom dit var alle rom fortsatt opptatt så vi ble tatt inn på et vanlig kontor for undersøkelse. Der så legen på dattera vår å sa 

• du smiler så du er ikke syk nok til innleggelse.

Hun undersøkte dattera vår raskt (og overflafisk) og sa vi heller skulle komme tilbake hvis hu ble dårligere. Sykepleieren virka litt utilpass og sa at de dessverre fysisk ikke hadde plass, hadee de hatt plass hadde dattera vår fått behandling for hu hadde strengt tatt trengt det. Både sykepleieren og legen advarte oss mot å ta fly med datter vår mens hu var såpass dårlig i pusten. Den tørre lufta på flyet kunne gjøre henne verre. 

Både jeg og kona var rimelig irriterte over den overfladiske undersøkelsen og avvisninga av dattera vår som helt åpenbart slet med pusten, men tenkte at vi kunne dra på jobben til kona mi å gi behandling selv så kunne heller de barna uten foreldre med denne muligheten få behandling på sykehuset. Vi sa derfor ingenting, men reiste rett til jobben til kona mi. Der gav vi dattera vår surstoff med medisin i to omganger før hu ble bedre og vi drog hjem. 

Så var det spørsmålet om vi skulle dra til nordnorge eller ikke. Vi sjekka ut plass og pris på nye billetter for hele familien senere i uka. Det ville bli veldig dyrt. 

Vi endte med at kona sammen med sønnen vår drog nordover, som planlagt på tirsdagen. Jeg og dattera vår ble igjen sørpå så vi kunne se ann formen hennes før vi drog. Vi var veldig nervøse for at vi ikke skulle rekke opp og ende med å feire jul hver for oss. Men nå er vi her, lille julaften og vi er sammen i nordnorge. Vi rakk til og med julegrøt hos ungene sine oldeforeldre, vi rakk å pynte juletre sammen og vi rakk å se grevinne og hovmesteren på kvelden. 

Midt i alt dette har jeg savna mamma veldig, men samtidig har jeg ikke hatt tid til å savne henne på samme måte som ellers i jula...

Jula kunne ha starta verre... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#medmor

#bestemor

#trist

#lei

#sorg

#savner 

#død

#sønn

#datter

#sint

#sosiale

#medier

#jul

#nisse

#jule

#lille

#julaften

#syk

#sykehus

#Ahus

#barneavdeling

#tungpusten

#surstoff

#legevakt

#grøt

#juletre

#pynte

Jeg savner mamma. Kanskje det er derfor jeg er så sint. Jeg savner mamma veldig. Vår familie var julefamilien. Vi hadde julepynt og førjulspynt. Vi hadde en hel bod full av julepynt og vi bodde i en liten 3 roms leilighet. Nå som jula nærmer seg prøver jeg desperat å finne den samme hyggen til ungene mine. Nå som kidsa har vært syke har vi sett masse på julefilmer. Vi leser julebøker til kvelden og snakker med gutten om alle nissene som står rundt i huset. Så er ungene mine 2 år og 7 mnd så hvor mye de får med seg er jo usikkert. På tross av denne nesten tvangsmessige julehungeren har jeg ingen julestemning. Jeg bare savner mamma masse nå i jula. 

I tillegg har jeg og kona issues, da savner jeg mamma mer. Og når dyra da tisser inne og ungene blir syke savner jeg mamma no helt sinnsykt. Jeg og mamma snakka på facetime flere ganger om dagen. Jeg har alltid sagt til meg selv at det var fordi jeg måtte sjekke om mamma hadde det bra, men nå ser jeg jo hvor mye jeg savner disse samtalene. Og jeg har innsett at mamma var den jeg snakka med om absolut alt. Jeg har heldigvis venner jeg kan snakke med om ting, men det blir ikke det samme. De er ikke like entusiastiske for ungene når de gjør no nytt og de er ikke like sympatiske for ungene når de er syke. 

Så, i dag når jeg rydda litt fant jeg kortet mamma skrev til datteren vår på hennes babyshower. Det var utrolig koselig 💜

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#medmor

#bestemor

#trist

#lei

#sorg

#savner 

#død

#sønn

#datter

#sint

#sosiale

#medier

#jul

#nisse

#jule

Kan man være sint på en som har vært innlagt på psykiatrisk avd fordi de har vært innlagt? 

Jeg kjenner at jeg er sint og jeg blir skikkelig sint på meg selv. Jeg føler meg som verdens verste person som er sint på kona mi fordi hu er syk. 

Jeg syns det er skikkelig vanskelig å forholde meg til alt som har skjedd i det siste. Jeg begynte endelig å slappe av da kona mi ble innlagt og nå føler jeg at jeg ikke kan slappe av lenger for jeg veit aldri når det smeller neste gang. Og det er her jeg er sint og da igjen blir sint på meg selv. Jeg føler det var kona mi som lot det smelle sist og jeg er redd for neste gang det smeller pga henne. Hvor slemt er ikke det å tenke. De fleste ville vel stått bak kona si og støtta henne. Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte det. Men akkurat nå har jeg nok med å være der for ungene mine så de ikke merker at noe er galt. Jeg har nok med å pynte til jul, lage pepperkaker, vaske huset, gå på julegreier og leke og kose meg med ungene. Denne uka har i tillegg ungene vært dårlig, først lille tulla, så lille gutten og nå vesle tulla igjen. I tillegg er kona sykemeldt. Det betyr at alle 4 har vært hjemme, inne hele uka, gått oppå hverandre. Ungene har hatt 40 i feber og veksla på å sovi eller vært lei seg. 2 av våre 3 hunder har hatt løpetid og humpa på hverandre støtt, den ene katten er blitt for tykk til å komme seg ut katteluka og har derfor demonstrert med å tisse inne (han har kattedo inne). Det har vært komplett kaos. 

I tillegg skal jeg tilbake på jobb om bare 7 uker og jeg gruer meg no sinnsykt. Jeg sa opp jobben jeg elska fordi jeg og kona ikke kunne jobbe turnus begge to, spesielt ikke med hennes tidspunkt. Jeg skal derfor begynne med noe jeg jobba med før, det er bedre betalt og kun dagtid jobbing, men jeg hata jobben sist. Nå håper jeg at det var arbeidsplassen og ikke selve arbeidet jeg hata, men who knows... 

Mao, akkurat nå er jeg sur og lei og jeg tror kanskje jeg holder på å bli deprimert, noe jeg ikke KAN bli mtp at kona mi er syk... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#medmor

#trist

#lei

#sorg

#sønn

#datter

#sint

#krangel

#krangle

#parterapi

#parterapeut

#sosiale

#medier

#psykiatri

#psykolog

#innlagt

#psyk

#deprimert

#deppa

#psykisk

#selvmord

#sliten

Jeg har lurt mye på hvor mye eller lite jeg skal skrive om problemene til meg og kona og hva som har skjedd de siste ukene. Dels fordi det som skjedde er noe man ikke snakker om og dels fordi det er noe som ikke bare angår meg. Jeg har bestemt meg for å skrive om det fordi prinsippet at det er ubehagelig å skrive om nok betyr at fler bør skrive om det. Psykisk helse er noe som angår de fleste, men som folk unngår å skrive om, iallefall når man har barn. Mye av årsaken til dette tror jeg er frykten for barnevernet, selv om de ofte er der for å hjelpe og ikke for å «ta» barna. 

Det hele starta en kveld. Jeg og kona hadde hatt det hyggeligere enn på lenge, jeg følte virkelig at vi hadde reconnected. Så, rett før kona sku legge seg en kveld kom hun med en innrømmelse av noe som hadde skjedd noen måneder før (jeg kommer ikke til å skrive hva det var, men det var alvorlig, (hu hadde ikke vært utro eller no sånn). Jeg ble rasende, sjokka, ufattelig lei meg og såra. Både pga det hun hadde gjort og siden det hadde tatt flere måneder før hun fortalte det til meg. Jeg orka ikke snakke med henne om det den kvelden, men gikk å la meg på gjesterommet. Kvelden etter hadde vi en skikkelig krangel om det etter ungene hadde lagt seg, det endte med at jeg sa at nå orka jeg ikke mer, jeg ville skilles. Kona sin reaksjon var at da kom hu til å ta livet av seg. Jeg sov på gjesterommet igjen den kvelden og tok av meg forlovelse og gifteringen. Vi diskuterte det igjen dagen etter og nå som begge hadde fått litt tid på seg bestemte vi oss for ikke å skilles. Vi sku prøve å ordne opp, men jeg sa at dette hadde ødelagt mye, jeg klarte ikke stole på henne med det første og hadde det ikke vært for ungene hadde jeg ville skille meg.

De neste to dagene følte jeg ting normaliserte seg litt. Vi omgikk hverandre sivilisert uten å krangle (hu jobba heldigvis en del). Så på torsdag kveld kom hun hjem fra jobb og sa hu tenkte på å ta livet sitt og ville innlegges på akutt psykiatrisk avd. Fredag morgen ringte hun psykologen sin og fikk en akuttinnleggelse på akuttpsykiatrisk avd. 

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere. Jeg visste at hu var litt deppa og gikk til behandling, men ante ikke at det var så ille. I løpet av denne tiden hu var innlagt endret hun seg helt. Hu fortalte meg ingenting av hva som skjedde og virka irritert når jeg spurte. Enkelte dager tok hu ikke tlf når jeg ringte. Jeg var helt ødelagt, jeg ble helt tatt på senga av dette. Plutselig satt jeg alene med begge ungene å ante ikke fra dag til dag hva som skjedde. 

Jeg var fortsatt sint på det som hadde skjedd tidligere, men følte jeg måtte være støttende. Samtidig ble jeg veldig sint på åssen hu behandla meg mens hu var innlagt og jeg klarte ikke helt tro på denne plutselige voldsomme depresjonen. Jeg mistenkte at dette var en måte å straffe meg for at jeg var så sint, på en annen måte var det en ekstrem vei å gå for å straffe meg. Uansett hva det var betydde dette at hu var alvorlog psykisk syk, ingen friske legger seg inn frivillig. 

I tillegg til at alt dette skjedde hadde jeg to unger hjemme som ikke måtte merke at noe var galt, jeg måtte vær energisk, gla og fornøyd med dem. Jeg tok de med på julemarked, vi hadde overnattingsbesøk av venner og laga pepperkaker etc (hehe jula begybte visst i november). Heldigvis var begge så små at de ikke skjønte så mye av at hu var borte så lenge. 2-åringen spurte en del etter mamma, men godtok at hu var på jobb. Han var vant til at de ukene hu jobber kveld kan det gå en uke uten at han ser henne så mye. Jeg var også bekymra over ungene, skulle de vokse opp med en alvorlig psykisk syk mor? Hvordan ville dette påvirke dem på sikt. 

Etter ca 1 uke fikk jeg komme på time med behandlerene hennes og kona mi. Vi snakka en del, jeg fikk litt info og fikk beskjed om at hu sku komme hjen dagen etter. Vi snakka også litt om barna, da det selvfølgelig er viktig for dem og oss at disse blir tatt vare på. 

Etter dette møtet løsna ting litt. Jeg og kona snakka lenge på tlf kvelden før hu kom hjem og morgenen før hu kom hjem. Jeg lova å ikke være så sint og hun lova å være mer ærlig med meg. Jeg forklarte at hu faktisk ikke hadde no valg, vi har to barn sammen og jeg må vite om hu er frisk nok til å ta vare på dem. 

Vi avtalte at vi sku begynne på nytt når hu kom hjem, vi måtte lære å stole på hverandre igjen, men for å gjøre det må vi «glemme» alt som har skjedd før. Det hjelper ingen å gå rundt å være sinna for ting som har vært. 

Hu er nå sykemeldt og har time to ganger per uke med sin behandler der hu får behanding og mer utredning av hva som egentlig er galt. I tillegg har vi time sammen med parterapeuten vår en gang per uke. 

Det er ikke like lett hver dag. Noen ganger føler jeg hu «slapp billig unna» og at jeg måtte betale prisen. Jeg er ufattelig sliten, lei og enda mer lei. Men det går faktisk bedre nå. Vi snakker mer sammen, er mer ærlige med hverandre og sakte, men sikkert føler jeg faktisk vi bygger en ny relasjon sammen igjen. 

Og hu er samme person som før, hu ble ikke plutselig en psykisk syk, fremmed person som ikke kan ta vare på barna våres. Hu la seg inn fordi hu tenkte på deres beste, hu ville være så frisk som mulig for å kunne være en så god mor som mulig. Når jeg ser henne nå ser jeg ikke en psykisk syk person, men mora til barna mine og selv om vi har våre issues er hun faktisk den beste moren de kunne hatt. Hu setter alltid deres behov først og leker, koser og lærer dem forskjell på rett, galt og morsomt. 

Jeg tror det er viktig å huske, det er lett å stigmatisere folk. Hadde hu blitt innlagt på hjerteavdelingen på sykehus hadde hu ikke skammet seg og ingen hadde brydd seg, men siden det er psyk syns hun det er flaut og nedverdigende og vil helst at ikke så mange skal vite det. Hu er redd folk skal tenke hu ikke er en god mor pga det, noe jeg skjønner, men som er veldig synd da hun faktisk er verdens beste mamma. 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#medmor

#trist

#lei

#sorg

#sønn

#datter

#sint

#krangel

#krangle

#parterapi

#parterapeut

#sosiale

#medier

#psykiatri

#psykolog

#innlagt

#psyk

#deprimert

#deppa

#psykisk

#selvmord

#sykehus

#sliten

Da er det lenge siden jeg har skrevet. Siden sist har det skjedd mye. Det har gått 3 mnd siden mamma døde og dattera vår har blitt 6,5 mnd. Dette betyr at lille tulla vår har levd lenger «uten» mamma enn med mamma. Det høres kanskje rart ut, men det var skikkelig tøft for meg å innse. Jeg prøvde å vise et bilde av mamma til sønnen vår på 2 år her om dagen (jeg har gjort dette med gjevne mellomrom og før har han ropt beste og blitt glad), siste gangen jeg viste han bilder av mamma reagerte han ikke sånn. Han pekte på seg selv og på lillesøstra si og ropte deres navn, men det virka ikke som om han kjente igjen mamma lenger. Dette var veldig tøft å se, jeg visste jo at det kom til å skje, men ikke at det skulle gå så raskt. 

Vi har endelig hatt urnenedsettelse, etter 3 mnd er hun endelig i jorda. Hun er endelig sammen med søstra si, foreldra sine og lille gullet vårt som vi mista i fjor. Det ble en fin liten sermoni. Siden begravelsen var midt i sommerferien var det en del venner som ville være med på urnenedsettelsen og flere av dem sa noen ord. Det var både rørende, koselig og trist. Etterpå gikk en del av oss på kafe og prata om mamma. Ble litt mer intimt enn begravelsen og minnestunden. 

Ellers har jeg og kona mi slitt en del, som nevnt sist. I en periode gikk dette bedre, eller jeg trodde det gikk bedre, jeg trodde vi hadde det koselig og fant tilbake til hverandre. Søstra til kona mi var på besøk etc. Men så eksploderte det igjen, men på en helt uventa måte. 

Kan skrive mer om det i neste post. 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#døden

#død

#trist

#lei

#sorg

#sønn

#datter

#sint

#krangel

#krangle

#parterapi

#parterapeut

#sosiale

#medier

Hvordan går det med dere midt opp i alt dette da? 

Dette er et spørsmål jeg og kona mi ofte får. Jeg er alltid usikker på hva jeg skal svare. Hva svarer man? Er man ærlig til alle å sier at det faktisk går skikkelig dårlig med oss midt opp i alt dette? På en måte er jeg veldig for ærlighet. Jeg tror sosiale medier der alle kun poster «happy» tider og «perfect family» bilder gjør at 95% av oss får mindreverdighetskomplekser og tror at vi er dårlige mammaer, kjærester, dyre-eiere, hus-eiere og generelt dårlige personer generelt. Men seff, jeg poster kun happy-times selv og når folk spør dette spørsmålet er det de aller færreste jeg har lyst å innrømme til at det går skikkelig dritt til. 

Jeg sier det sosialt riktige at «jo det går da, jeg har jo heldigvis barna, uten dem veit jeg ikke hva jeg skulle gjort, også har jeg jo kona mi da, som støtter meg». Så smiler alle og er enige (det med barna er sant).

Men saken er jo den at jeg og kona mi sørger veldig forskjellig. Jeg blir emosjonell og vil snakke sammen, gråte sammen og være sammen. Kona mi orker ikke dette og trekker seg derfor bort, hun fikser det bare ikke. Så jeg føler jeg ikke har noe støtte i det hele tatt, mens kona mi tror hun gir meg albuerom ved å jobbe og være en del borte, noen ganger prøver hun å være mer til stede for meg, men får liksom ikke helt til å være den jeg vil hun skal være. Hun tilbyr heller å være med barna så jeg kan dra med venner å snakke med dem. 

Så blir begge sinna, begge såra og begge får dårlig samvittighet ovenfor den andre. Dette er en dårlig sirker som går om og om igjen, men øker i omfang hver gang. 

Til slutt har vi vært så sint på hverandre at vi har lurt på om forholdet er verd det. Så går vi rundt og er sånn generelt irriterte på hverandre og blir kjempe sint for alt den andre ikke gjør helt perfekt eller akkurat sånn vi tenkte det skulle være. 

Vi har sett dette mønsteret mye de siste årene. Hver gang mamma har blitt syk og vi har trodd hun skulle dø, hver gang vi/ jeg har hatt spontanaborter og spesielt da den siste gangen vi mista når vi måtte ta abort og nå når mamma døde. Så går den intense perioden over og vi finner tilbake til «oss» igjen og glemmer hvor kipt det var. Problemet er at i hver krise har vår krise økt i omfang (så har det sikkert ikke hjulpet at i mange av disse krisene har en eller begge vært hormonelle pga graviditet eller fødsel). 

Vi veit jo at vi egentlig elsker hverandre og ikke vil skilles, men når hver minste lille ting blir en stor krangel og man føler seg helt alene selv om man er gift kan det være vanskelig å huske på de gode dagene. Vi har imidlertid ikke gitt opp og har nå begynt i parterapi. Dette føles litt som et nederlag mtp at vi bare har vært gift i 4 år. Samtidig veit vi jo at konfliktene i stor grad skylles «ikke verdagslige» ting. 

Så nå får vi bare ta tiden til hjelp, biteni det sure eple og la stoltheten vår gå. Vi får prøve å være litt tolmodige og gi hverandre «the benefit of the doubt». 

Ps, ting går bedre nå og forhåpentligvis blir det enda bedre om litt tid... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#døden

#død

#trist

#lei

#sorg

#sønn

#datter

#sint

#krangel

#krangle

#parterapi

#parterapeut

#sosiale

#medier

Dagene går, ukene går, livet går videre. Babyen blir eldre, lille gutten vår blir eldre, de lærer seg nye ting i rekordfart. Hver gang ungene gjør noe nytt tenker jeg at jeg må ringe mamma på facetime. Hver gang de gjør noe søtt tenker jeg at jeg må ta bilde å vise mamma. 

Så kommer jeg på at det går ikke, så blir jeg lei meg... 

Sønnen til broren min roper på bestemor stadig vekk. Mamma brukte å gå tur til broren min med hunden sin. Sønnen hans tror derfor ofte at bestemor er utenfor. Broren min og kona må da åpne døra for å vise sønnen deres at mamma ikke er der. Det er sårt å se/ høre, men det blir nok enda sårere når han slutter. 

Sønnen vår brukte lang tid før han spurte etter mamma. Hun bodde jo her den siste måneden så jeg syntes det var rart. På den andre siden har hun jo bodd her før og dratt hjem igjen så kanskje han bare trodde hun hadde gjort det. Men her om dagen så han plutselig et bilde av mamma. Han så på bilde og ropte «mama, beste, beste». Han pekte og pekte på bilde, ropte og ropte. Jeg satte han på fanget mitt og fant frem bilder og videosnutter («live»-bilder på iphone) av mamma på mobilen. Han ble helt i hundre. Pekte på mamma og ropte beste, beste, han lo, pekte, lo mer og ropte «beste, beste». Jeg ble så glad, han hadde ikke glemt mamma. 

Etter dette har vi sett på bilder av mamma gjevnlig. Lille prinsen vår er bare 2 år gammel og vil ikke huske mamma, men jeg kan prøve å få han til å ha et slags forhold til henne ved å snakke om henne og vise han bilder. 

Selv hadde jeg en tante som døde når jeg var 2 år gammel. Jeg har ingen minner om henne, men har alltid følt at jeg kjenner henne fordi alle snakket om henne mens jeg vokste opp. 

Sønnen vår snakka med mamma på facetime nesten hver dag. I starten etter hun var død ble han veldig glad hver gang telefonen ringte og virka skuffa når det ikke var henne. Om dette var i min fantasi eller ikke veit jeg jo ikke. 

Sønnen vår dreiv også en periode rett etter mamma døde, om kvelden når han skulle legge seg, så pekte han inn i et hjørnet på rommet sitt å ropte bebe. Om han mente bestemor eller noe anna veit jeg ikke, men jeg liker å tro at kanskje barn merker ting vi ikke merker og at mamma kanskje er her å passer på oss/ barnebarna sine. 

Jeg snakker med henne ofte, så er jeg usikker på om jeg bør snakke høyt eller inni meg, men så tenker jeg at hvis hun er her så er hun jo ikke tankeleser så jeg må jo snakke høyt, samtidig føler jeg meg veldig dum når jeg gjør det så det ender mest med at jeg snakker «med henne» inni meg. Innimellom når jeg går tur med hundene om kvelden snakker jeg høyt med henne, men da ender jeg ofte opp med å gråte. Hehe, hører naboene meg tror de nok jeg har blitt helt gal... 

Så sånn går no dagene. Livet går videre enten jeg vil eller ikke... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#døden

#død

#trist

#lei

#sorg

#sønn

#datter

Begravelsen til mamma var rar. Den var fin, fine blomster, fine ord, fin kirke, mange fine folk etc etc. Det var helt uvirkelig at dette var min mamma sin begravelse. 

Jeg og broren min hadde bestemt at vi skulle ha minnesamvær med snitter hjemme hos broren min etter sermonien, snittene skulle vi lage selv. Jeg og kona mi med unger drog derfor til broren min før begravelsen for å lage/ smøre snittene. Selvfølgelig tok dette lenger tid enn planlagt. Vi kom derfor lovlig sent til begravelsen (vi var der 20 min før, men burde ha vært der enda tidligere). Når vi kom stod det allerede masse folk i foajeen i kirka. Det var skikkelig pinlig å gå inn. Dattera vår sov i vognbagen så jeg forta meg forbi alle sammen for å bære henne inn i kirka så jeg kunne sette henne fra meg der vi skulle sitte, så kanskje hu ikke våkna før sermonien. Når jeg kom frem i kirka kom ei jente løpende ned midtgangen og ropte navnet mitt. Jeg kjente henne igjen på stemmen før jeg så henne. Det var bestevenninnen min igjennom hele oppveksten. Vi hadde kun snakket med hverandre et par ganger de siste 15 årene. Når vi vokste opp var vi som søsken, men så hadde vi mista kontakten helt når vi ble ungdom og vokste fra hverandre. 

Når hu kom dit jeg var nølte vi ikke, vi kasta oss rundt halsen på hverandre og gav hverandre verdens største klem og jeg begynte å gråte. For første gang siden mamma døde gråt jeg ordentlig. 

Vi ble sittende forann i kirka helt til begravelsen starta. Jeg klarte ikke gå ut til alle de andre og jeg ville ikke gå fra henne. 

Under begravdelsen var det et par venner som passa på ungene så vi skulle slippe å tenke på det. Kona mi passa på meg og vi satt sammen med venninna/ eksen til mamma, min eks-stemor. 

Etter begravelsen drog vi til broren min. Jeg satte meg innerst i sofaen med en gang jeg kom dit, sammen med barndomsvenninna mi og der ble jeg sittende. Kona mi henta mat og kaffe til meg. Jeg klarte ikke gå rundt å snakke med folk, orka ikke. Jeg ville bare snakke med venninna mi. I alt det kipe var det utrolig godt å snakke med henne igjen. Vi hadde fått veldig forskjellige liv etter vi mista kontakten, men nå var det som om ingen tid hadde gått. Det var oss to igjen, pompel og pilt. 

Så var begravelsen plutselig over. Jeg hadde grua meg så fælt, nå var det over. 

Hva skjedde nå? Hva skulle jeg gjøre nå? 

Skulle livet bare gå videre? Uten mamma? 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#svigerfamilie

#hjemmesykepleie

#begravelsesbyrå

#dødssyk

#døden

#død

#sykeseng

#begravelse

#prest

#amme

#flaske

#morsmelk

#erstatning

#trist

#lei

#sorg

#venninne

#barndomsvenn

Mamma var død, dattera vår hadde 3 måneders dag. Klokka var 00.30 natt til en helt vanlig lørdag. Det var helt surrealistisk. 

Jeg følte meg helt nummen. Visste ikke hva jeg skulle føle. Med en gang måtte man begynne å tenke praktisk. Vi hadde fått beskjed om å ringe hjemmesykepleien raskt etter dødsfallet så de kunne stelle mamma. Vi ringte etter ca 40 min. De kom raskt selv om det var midt på natta. De spurte om vi hadde noen andre klær vi ville hun skulle ha på seg. Dette hadde vi ikke tenkt på så jeg gav dem bare en ren t-shorte og joggebukse. Måtte finne noe finere senere, nå kunne hun ha på seg noe behagelig. Vi gikk ut å satte oss på verandaen mens de stelte mamma. Heldigvis var det midt på sommeren og fint vær selv om klokks var 1 om natta. 

Etter de hadde gått ringte vi begravelsesbyrå. De brukte noen timer på å komme, men henta mamma i 6.30 tiden. Det var rart å signere og få en kvitering på at mamma var henta. 

Før broren min drog satt vi sykesenga, rullestolen og alt annet som stod i stua ut i garasjen. 

Når dette var borte våkna sønnen vår. Det var helt surrealistisk, for han var det en helt vanlig lørdag. Han reagerte ikke på at mamma ikke var der lenger. Jeg gråt litt når jeg så sønnen vår når kona mi kom ned i stua med han. Vi prøvde å forklare han at mammi var lei seg fordi bestemor var død/ borte, men han var 1 år og 10 mnd så han kjønte ingenting, han så bare redd ut. Jeg skjerpa meg og prøvde å late som ingenting. Senere på dagen drog vi til Hadeland glassverk med familien til broren min og venninna til mamma som hadde vært med oss hele natta. Det var deilig å komme vekk, men desto rarere å komme hjem igjen. Stua så nesten ut som  ingenting hadde skjedd. 

På søndagen drog vi til broren min og var der hele dagen. 

Sønnen vår hadde ferie fra barnehagen så på mandag, når kona mi begynte på jobb igjen tok jeg med ungene til broren min igjen. 

I løpet av de to dagene etter mamma døde forsvant all melk fra puppene mine. Heldigvis hadde vi endelig funnet en flaske som datters vår tok. Vi hadde en flaske. Jeg prøvde å gi pupp, så gav vi flaske etter ca 30 min når hu ble urolig igjen. Flaska måtte kokes med en gang så den skulle være ren til neste gang. Det var klønete så på mandagen drog jeg å kjøpte to nye flasker, da hadde vi iallefall 3. Vi hadde masse andre typer flasker fra sønnen vår var baby så vi håpa hu vill begynne å godta en av dem når hu hadde vendt seg litt til flasker. 

Så var det samtale med begravelsesbyrå, valg som skulle tas. Hvor fin/dyr kiste skal man velge. Det er ikke her man vil virke smålig, men begravelser er dyre... vi endte faktisk med å bytte ut den dyre kista vi først valgte til en litt rimeligere en. Så tok vi heller en finere urne. Hvor mange ville komme? Hvor mange hefter skulle vi få trykka opp? Skulle vi ha samling etterpå? Hvor mange ville komme dit? Hva slags salmer skulle synges? Vi kunne ingen salmer og valgte litt på måfå ut i fra titlene. 

Så var det samtale med presten. Det var rart å skulle oppsummere livet til mamma til en liten tale. Hvem skulle nevnes, hvem skulle ikke, ville folk bli lei seg? Ingen av prestene vi «kjente» i forbindelse med dåp og bryllup var ledige så vi måtte velge en fremmed prest, var han flink?

Dagene gikk, vi hadde beslutta å ha syning. Vi ville se henne en gang til. Sønnen vår fikk lov å være i barnehagen den dagen. Det var rart, mamma så ikke ut som mamma i det hele tatt. Hun så helt annerledes ut. Jeg følte meg helt nummen og følelsesløs når vi så henne. Jeg kjente på puta hun lå på, det kjentes ut som om den var fyllt med høy, da fikk jeg dårlig samvittighet for at vi hadde valgt en billigere kiste. 

Så drog vi hjem, henta sønnen vår i barnehagen og fortsatte dagen som om ingenting. 

Alt var så rart, livet gikk videre uten mamma. Jeg hadde på en måte ikke trodd det, jeg ville ikke at det skulle det, men pga ungene hadde jeg ikke noe valg. Jeg følte meg stort sett helt nummen hele tiden, ingenting føltes virkelig eller ekte. 

Det neste som skulle skje nå var begravelse... jeg grua meg skikkelig, kanskje ting ville bli virkelig da. 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#svigerfamilie

#hjemmesykepleie

#begravelsesbyrå

#dødssyk

#døden

#død

#sykeseng

#begravelse

#prest

#amme

#flaske

#morsmelk

#erstatning

#trist

#lei

#sorg

#syning

Torsdagen gikk. Mamma lå i sykesenga, hun sa ingenting, lå bare der, men nikka og smilte innimellom når vi snakka til henne. Broren min kom og blei der hele dagen, ei venninne der mamma har vært «bonus-bestemor» for barna hennes kom også. Den natta sov jeg på sofaen. 

Fredag morgen kom kreftsykepleier fra palliativt team på Ahus. Kreftsykepleieren fikk lagt en smertepumpe med morfin og noe beroligende, dette ville gjøre at mamma fikk en lav dose med morfin hele tiden i stedenfor en større dose hver 4 time. Hun fortalte oss hva som ville skje når mamma kom til å dø. Hun var hyggelig, omtenksom, men veldig rett frem. Hun var ærlig, hun fortalte at hun mistenkte det ville skje i løpet av helga, kanskje allerede lørdag eller natt til lørdag. Hun anbefalte at vi ringte broren min og andre som eventuelt hadde behov for å si hadet i dag. Videre fortalte hun om diverse tegn på at døden ville inntreffe innen kort tid. Hun fortalte at man ofte fikk et spesielt drag over ansiktet der man så en «trekant» rundt munn og ansikt. Hun sa også at mange stirra rett fremfor seg, som om de så noe. Etter dette fikk vi hennes private tlf nr (siden det var helg) og beskjed om å ringe dersom det skulle være noe. 

Jeg ringte broren min som kom. Jeg ringte også mamma sine to beste venninner. Mamma hadde for en stund siden bedt om at de skulle være med henne dersom vi skjønte at hun kom til å dø. Foreldrene til kona mi og en niese på 11 år var fortsatt på besøk, de drog i 17- tia på fredagen. Når kona mi kom hjem igjen etter å ha kjørt dem til flyplassen sa hun at mamma så veldig hoven ut i ansiktet. Jeg hadde ikke lagt merke til det, men nå kunne jeg se at hun var hoven i hele kroppen og blank i huden. 

Vi satt i stua, vi bytta på å sitte rundt  senga til mamma og i sofaen, det var en trist, men koselig stemning. Vi snakka litt til mamma, vi snakka litt sammen om mamma og vi snakka litt om helt andre ting. Lille prinsessa vår klarte å snu seg fra mage til rygg for første gang denne dagen og det ble godt dokumentert. Kona mi hadde også vært innom en butikk å kjøpt en tåteflaske som dattera vår endelig godtok når hun kjørte til flyplassen. Dette var bra for det virka som om melleproduksjonen min hadde gått drastisk ned de siste dagene. 

I løpet av dagen måtte vi doble smertestillende dosen til mamma. Hun trengte også medisiner mot surkling. Hjemmesykepleien var kjempe snille og kom med en gang vi ringte, i tillegg kom de innom å spurte om alt var ok innimellom. 

I løpet av fredagen gikk mamma fra å reagere litt når man snakka til henne, til å ikke reagere i det hele tatt. I 22-tia drog den ene venninna hjem til sin familie. Broren min, den andre venninna og jeg ble. Vi avtalte at vi skulle sove i stua alle sammen. Når kona mi la seg 23.30 ble jeg med henne opp og vi snakka en stund på senga før jeg gikk ned igjen. Når jeg kom ned syns jeg mamma så anderledes ut, hun pusta litt annerledes og hadde et annet drag i ansiktet. Jeg satt meg derfor i stolen ved siden av senga og bare så på henne en stund. Broren min gikk for å pusse tenna. Jeg syns plutselig jeg så et «trekantet» drag over munn og nese, samtidig sa venninna til mamma at det virka som om mamma så på noe. Jeg prøvde å rope på broren og kona mi, men jeg ville ikke rope for høyt, jeg fikk litt panikk. Skulle jeg tørre å gå fra henne for å hente dem? Jeg løp til badet der broren min var å dundra på døra, sa han måtte komme NÅ, jeg sa at «noe skjer med mamma». Han kom med en gang. 

Jeg prøvde å ringe kona mi, jeg ringte tlf hennes, men la vekk tlf (hun sov i 2. etg), tenkte hun skjønte hva som skjedde hvis hun hørte den ringe. Så satte jeg meg ved siden av mamma. Jeg og broren min bare satt der å så på henne. Hun trakk pusten dypt for deretter å ikke puste på lenge, hver pust ble mer og mer overfladisk. Venninna til mamma sa at vi måtte snakke til henne. Vi tok henne i hendene og begynte å snakke, vi sa at vi var kjempe glade i henne, at hu var flink, sterk, at vi var stolte av henne og at nå kunne hun få lov å slippe. Nå skulle hun hvile. Vi ba henne hilse foreldrene sine og søsteren sin fra oss. Jeg ba henne ta vare på fosteret/babyen som vi mistet for nøyaktig et år siden. Vi sa igjen og igjen at vi var glade i henne. Så merka vi at hun ikke pusta mer. Vi fortsatte å snakke en liten stund til. Så spurte venninna til mamma om jeg kjente pulsen hennes, jeg kjente etter. Det var rart, hun var fortsatt varm, men det var ingen puls der. Vi ble sittende litt å bare se på henne, hun så veldig fredlig ut, mer enn på lenge samtidig syntes jeg ikke det så ut som mamma mer. Så sa broren min at jeg burde hente kona mi, jeg løp opp på rommet og vekka henne. Jeg fortalte henne at mamma var død, mamma døde på 3 måneders dagen til dattera vår. Jeg ringte kona mi kl 00.15 natt til lørdag og løp opp på rommet for å fortelle henne at mamma var død kl 00.35. Kona mi ble med ned igjen og sammen satt vi alle sammen rundt senga til mamma. Det var rart og helt ekstremt uvirkelig, mamma var død...

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#svak

#spise

#drikke

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#svigerfamilie

#hjemmesykepleie

#palliativt 

#team

#kreftsykepleie

#sykepleie

#morfin

#smerte

#dødssyk

#døden

#død

#sykeseng

#smertepumpe

Dåpshelga var over og de fleste skulle reise hjem. Det hadde vært veldig koselig med besøk og det hadde gått mye bedre enn frykta, allikevel var jeg glad de skulle reise. Endelig kunne mamma kanskje slappe litt mer av og få litt mer krefter. Dåpen var selvfølgelig en søndag, på mandag reiste 5 stk. På tirsdag reise 4 stk til. Mamma var helt utslitt etter dåpen, men holdt seg greit på mandagen. På tirsdag merka jeg at hu virka litt forvirra, jeg håpa litt at det var fordi hu var så sliten og at nå som alle de små barna hadde dratt ville hu slappe av å komme seg igjen. 

Det skjedde dessverre ikke, mamma ble bare mer sliten og mer forvirra. Hu slutta å spise og drikke og hadde store problemer med å ta tablettene sine. Natt til torsdag når jeg skulle hjelpe mamma fra toalettet og tilbake til sofaen falt hu på gulvet i gangen. Jeg fikk henne ikke opp igjen, det virka som om hun hadde vondt i huden når jeg prøvde å løfte henne opp. Jeg løp på stua og henta en stor sofapute som jeg la bak ryggen hennes siden hun hadde fått en tendens til å kaste seg bakover de siste dagene. Så ringte jeg kona mi som var på nattevakt. Kona mi ringte mora si, som også jobber i helsevesenet. Foreldra til kona mi var fortsatt her, de sov i campignvogna utafor. Svigermor var hakket mer rutinert enn meg og løfta bare mamma opp, uten noe mer om og men. Mamma fikk ikke vondt i det hele tatt. Så hjalp vi mamma tilbake i sofaen/ senga sammen. Etterpå ringte jeg hjemmesykepleien og avtale med dem at dersom mamma skulle på toalettet igjen skulle de komme å hjelpe. Resten av natta sov jeg i andre endel av sofaen. 

Når kona mi kom hjem fra jobb ringte hu hjemmesykepleien, kreftsykepleieren og palliativt team. To timer etter hadde vi fått sykeseng i stua og hjemmesykepleien hadde vært innom å fått mamma i senga. Da mamma ikke klarte å svelge noe tabletter lenger, men hadde hatt økende behov for smertestillende de siste dagene la de nål i armen til mamma så hun kunne få smertestillende medisin (dette ble kalt å legge knapp). Vi avtalte at de skulle komme å gi mamma morfin hver 4 time. Kreftsykepleier hadde avtalt med sykepleier fra palliativt team på Ahus om at hun  skulle komme på hjemmebesøk dagen etter. Midt opp i alt det fæle må jeg si jeg var imponert. Jeg tviler på at så mye hadde blitt ordna så fort hvis mamma hadde bodd hjemme i leiligheten sin i Oslo. Det var rart, fra onsdag kveld da mamma var litt forvirra, men «til stede», lå hun nå, bare noen timer senere i en sykeseng i stua vår ute av stand til å gjøre seg ordentlig forstått. Jeg visste at mamma plutselig var inne i sin aller siste fase av livet. Jeg lurte på om hun skjønte det selv, om hun var redd og om hun hadde vondt... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#svak

#spise

#drikke

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#svigerfamilie

#hjemmesykepleie

#palliativt 

#team

#kreftsykepleie

#sykepleie

#morfin

#smerte

#dødssyk

#døden

#sykeseng

Så var dåpshelga kommet. Vi hadde 12 gjester som overnatta hos oss i tillegg til mamma som lå på sofaen i stadig dårligere forfatning. Den siste tiden hadde hun daglig blitt dårligere og hun hadde gitt oss klar beskjed om at hun ikke ville klare å komme i dåpen. 

Dagene før dåpen hadde jeg ikke hjulpet så mye til med forbredelsene fordi jeg måtte være i stua hos mamma i tilfelle hun måtte på do. Hun måtte ofte og plutselig på do. I tillegg var dattera vår ganske urolig, hun hadde litt kolikktendenser på kveldene der hun gråt stort sett hele kvelden med mindre jeg lot henne bruke puppen som smokk. Pga mamma hadde jeg latt henne gjøre dette den siste tiden og puppene mine var derfor veldig såre og på den ene hadde jeg åpent sår. 

På kvelden før dåpen fikk allikevel kona mi meg med til lokalet så jeg kunne være med å pynte og dekke på. Jeg falt helt sammen, dattera vår gråt en del så jeg gikk ut med henne, når jeg kom ut gikk jeg rundt og rundt lokalet. Jeg klarte ikke gå inn igjen, etterhvert satt jeg meg på en benk og begynte å gråte. Der satt jeg til de andre var ferdige og pynte og kona mi kom ut til meg. Jeg fortalte henne at jeg grua meg til dåpen, det ville ikke bli noe koselig uten mamma, bare en påminnelse om hva som holdt på å skje. De andre drog endelig og jeg og kona mi gikk inn i lokalet. Faren og broren hennes hadde prøvd å dekke bordene, men dette var nok ikke deres sterkeste side, det så ikke ut. Jeg begynte å endre alt. Etter noen timer så ting greit ut og vi drog hjem. Da var dattera vår endelig sovna for natta så jeg kunne begynne å legge silkebånd i dåpskjolen. Til min og mamma sin store glede passa prinsessa vår i min og broren min sin gamle kjole, som bestemor hadde sydd (den hadde vært for liten for sønnen vår så han brukte kona mi sin dåpskjole). Ut på natta en gang fikk jeg endelig lagt meg. 

Så kom dåpsdagen. Kona mi stod opp med ungene og lot meg sove litt lenger. Mellom lille tulla vår på nesten 3 måneder som måtte ha mat på natta, sønnen vår som sov inne hos oss og våkna flere ganger om natta og mamma som måtte ha hjelp til toalettet hver time var jeg temmelig sliten og trøtt. Allikevel var jeg våken, jeg kunne høre kona mi hjelpe mamma på toalettet og jeg hørte mamma si at hun følte seg litt bedre i dag. Jeg hørte også kona mi si at da skulle hu være med i dåpen, ikke festen, men kirka. Vi visste at det ville bety veldig mye for mamma. Vi ringte broren min og ba han hente penklærne til mamma. Vi ringte også faren vår og ba han komme tidligere så mamma kunne sitte på bort med han, vi hadde ikke plass i bilen. 

Jeg og kona mi måtte dra til kirka før broren min kom med klærne. 

Når vi kom til kirka fikk vi satt en litt mer behagelig stol fremme i kirka ved siden av raden vi skulle sitte på. Vi venta og venta, mamma kom ikke. Klokkene begynte å kime og vi gikk til inngangen og venta. Så, endelig kom broren og faren min kjørende helt inntil døra til kirka. De hjalp mamma ut av bilen og nærmest bar henne inn i kirka til stolen hennes. Eks-stemora mi (eksen til mamma) var med og hjalp mamma. 

Så skulle vi gå ned kirkegangen. Jeg så på mamma hele veien, hun gråt og gråt, så på oss, smilte, lo og gråt. Mamma, venninna hennes, kona mi og jeg lo, smilte og gråt hele gudstjenesten. Sønnen vår sov på mitt fang og dattera vår sov seg igjennom hele dåpen på fanget til kona mi.  Alt gikk helt perfekt. 

Etter dåpen tok vi først bilder av dåpsjenta vår med mamma, så kjørte broren min henne og eks-stemora mi hjem til oss der de skulle få mat og kaker. Vi fortsatte å ta bilder etc. Alle var glade. Mamma hadde klart å være med på dåpen. 

Når vi så drog til dåpslokalet for å ha festen klarte jeg å ha en god dag, mamma hadde tross alt vært med i dåpen... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#kolikk

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#svak

#kirke

#spise

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#dåp

#svigerfamilie

Mamma var dødssyk med hjernesvulst og skulle bo hjemme hos oss i 10 dager, frem til vi fikk besøk av familien til kona mi. Til sammen skulle 12 stk komme i forbindelse med dåpen til lille jenta vår på 8 uker.  Mamma skulle bo hos broren min mens vi hadde besøk, etter dette håpa hun at hu var blitt bedre så hu kunne bo hjemme hos seg selv en stund. 

På vei hjem fra sykehuset avtalte vi at vi skulle prøve å gjøre tiden her ekstra koselig. Vi skulle dra til Hadeland Glassverk og andre steder mamma ville dra til sammen med barnebarna. 

Når vi kom hjem innstallerte jeg mamma på gjesterommet i 2. etg. Etter å ha vært på kjøpesenteret og en kjapp tur innom leiligheten hennes for å hente katta var mamma helt utslitt. Vi tenkte begge dette var pga alt vi hadde gjort på vei hjem. 

Dagen etter var mamma fortsatt helt utslitt, hun lå inne på sofaen hele dagen. Vi tenkte at det var fordi gårsdagen hadde vært så slitsom. 3 dagen hjemme orka hu å gå ut på verandaen å sette seg en times tid, resten av dagen og dagen etter var hun utslitt og lå bare på sofaen inne. Vi skjønte alle sammen at det ikke ble noen tur til Hadeland Glassverk. 

Dagene gikk, i starten lagde mamma sin egen frokost og lunsj og hun spiste middag med oss ved kjøkkembordet. Etter kun få dager merka vi at hun ble svakere. Hu orka mindre, måtte ha hjelp opp trappa på kvelden og klarte etterhvert ikke lenger å lage sin egen mat eller spise ved kjøkkenbordet. Hu hovna opp i kroppen og ble tungpusten. Jeg endra litt på medisinene hennes og hun ble bedre. 

Etter dette fortalte hun meg at hu ikke torde flytte fra oss. Mtp yrkene til meg og kona var dette det eneste stedet hun følte seg trygg. Alle hadde fortsåelse for dette, men jeg ble bekymra over hvordan det ville gå med henne når 12 stk, hvorav halvparten var barn, skulle komme og bo her. Til sammen skulle vi ha besøk i 2 uker (det var kun under dåpshelga alle 12 skulle være her likt). 

Før vi skulle få besøk måtte vi omorganisere litt. Mamma ble flytta på sønnen vår sitt rom (kona mi drog hjem til mamma og henta senga hennes som vi satte inn der), søstra til kona med mann og to barn ble innstallert på gjesterommet. Vi hadde avtale om at vi skulle prøve å finne på noe borte fra huset mest mulig, så mamma skulle få litt ro. Hu var såpass dårlig nå at hun måtte ha hjelp opp og ned fra sofaen. Jeg satt derfor inne i stua med henne sammen med babyen hele dagen. Når jeg ble med de andre ut kom broren min å var med mamma. Et par dager etter svigersøster med fam. kom klarte ikke mamma å gå opp trappa til rommet sitt mer, hun knakk sammen midt i trappa og selv om jeg og kona prøvde fikk vi henne ikke opp. Mamma gråt og sa at hun var lei, hu var sliten og lei av å sitte å vente på å dø. Hun skulle ønske hun bare kunne sovne inn å slippe... 

Vi la overmadrassen hennes over sofaen å deretter sov hun der. På dagtid satt hun i en lenestol med div funksjoner hun hadde fått av hjelpemiddelsentralen. Hun fortalte at hun ikke orka å komme i dåpen. 

Dagene gikk, en dag klarte ikke mamma gå alene, hun trengte støtte. Dvs jeg fulgte henne til og fra toalettet. Hun gikk på mye vanndrivende så jeg måtte følge henne ofte. På natta hadde vi babycallen hos henne så hun kunne rope på meg. 

Flere dager etter dette skjedde kom jeg på noe, jeg fulgte henne til og fra toalettet, men jeg hadde aldri hjulpet henne med morgenstellet. Da jeg spurte sa hun at hun ikke huska sist dette ble gjort. Jeg fant frem klut, rene klær og tannbørste og hun fikk stelt seg. Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet, men i alt som hadde skjedd hadde jeg ikke tenkt på dette. Samme dag ringte jeg hjemmesykepleien og vi avtalte at de skulle komme hver morgen og hjelpe henne med dusj og stell. 

Flere gjester kom, broren til kona mi med sin kone og to barn ble innstallert i væcampignvogna, min kones foreldre og hennes bestemor samt dattera til den andre søstra hennes ble innstallert i en lånt campignvogn. Det var rart å se bestemora til kona mi, som er 84 år og som alltid har vært den «gamle som trengte hjelp» nå fremstå så frisk og rask i  forhold til mamma. 

Jeg begynte å grue meg skikkelig til dåpen og involverte meg ikke så mye i planleginga, uten mamma ble det ikke noe gøy. Heldigvis er svigerfamilien min skikkelige arbeidshester og bakte kake, handla inn og ordna med lokalene (jeg hjalp litt til). 

Dagene gikk, jeg satt på sofaen ved siden av mamma. Når jeg satt inne kunne jeg høre de andre sitte i vinterhagen eller på hverandaen i sommervarmen, de lo, spilte kort og snakka sammen og jeg kjente jeg ble sjalu. Dette var enda en mamma-perm som ble ødelagt av sykdom. Så fikk jeg utrolig dårlig samvittighet for at jeg tenkte på denne måten. Min mammaperm var jo bare bagateller i forhold til hva skm skjedde med mamma. 

Så, plutselig var dåpsdagen der... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#mammaperm

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#svak

#hjemmesykepleie

#radiumhospitalet

#spise

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

#dåp

#svigerfamilie

Mamma hadde fått tilbake hjernesvulsten. 1 år etter at hun først fikk diagnosen, 6 mnd etter at hun var ferdig med cellegift og bare 2 uker etter at hun hadde blitt forsikra av en lege om at hun var kreftfri. Hun hadde fått kreften tilbake og den var mer omfattende nå enn tidligere. Denne gangen var den diffust rundt hele hjernen, hjernehinnen og ned i ryggen. Vi hadde fått beskjed om at de ikke kunne behandle selve kreften, kun symptomene. Dette betød at mamma ikke hadde lenge igjen p leve. Mamma lå nå i en koma-lignende tilstand og det eneste vi kunne gjøre nå var å vente å se om kortison ville gjøre at hun våknet igjen eller ikke. 

Jeg og broren min var der hele dagen. Forrige gang (for 1 år siden) ble hun raskt bedre når hun fikk kortison, denne gangen gikk timene uten at vi så den helt store endringen. I løpet av dagen begynte hun å svare ja og nei på spm. Men det virka ikke som om hun svarte riktig og hun virka fortsatt blind. Denne natten overnatta broren min på sykehuset, men jeg måtte hjem siden kona mi begynte på jobb før barnehagen åpna. 

Når jeg kom tilbake til sykehuset morgenen etter satt mamma i senga. Hun smilte og snakka. Jeg var så overraska som jeg kunne bli. Hun hadde spist litt og virka i god form. Hun klarte ikke forme hele setninger, men hun gjorde seg greit forstått. Hun kunne se igjen. Håpet begynte å komme tilbake i meg. I løpet av dagen klarte hun å snakke med fulle setninger. Hun lurte på hva som hadde skjedd og i samråd med legen sa vi at vi ikke visste ennå. Legen anbefalte oss at hun ble litt bedre før vi fortalte den dystre nyheten.

Den natta sov verken jeg eller broren min over. Jeg var litt treg med å komme til sykehuset morgenen etter, men når jeg kom satt mamma påkledd og i en stol. Jeg fikk igjen helt sjokk. Hun smilte til meg som om dette var helt normalt. Jeg smilte tilbake, kanskje det var litt håp alikevel. 

Den dagen spurte jeg sykepleier om legen kunne komme å ha en ordentlig samtale med mamma. Legen som hadde vært på visitten på dagen hadde fortalt litt, men hadde åpenbart trodd at mamma visste alt så det var en forvirrende samtale og mamma hadde fler spørsmål enn svar etterpå. Det endte med at jeg svarte på en del av spm, men jeg ville ikke være den som sa at de ikke kunne gjøre noe. 

Utpå dagen kom det en veldig hyggelig lege. Han var godt kjent med mamma fra tidligere og var en av de mamma stolte mest på. Det var hjertekjærende å høre han fortelle mamma at kreften var tilbake og at den var for omfattende i kombinasjon med at mamma var for svak til at de kunne behandle den. Han fortalte videre at siden det ikke var noe mer de kunne gjøre for mamma på radiumhospitalet ville hun bli søkt til et hospis og overflytta dit så snart som mulig. Mamma var knust. I løpet av dagen ble den følelsen erstattet med bitterhet. Hun hadde sagt til legene på kontroller i flere måneder nå at hun hadde en sinnsyk hodepine, de hadde sagt at det ikke var noe og senest for 2 uker siden hadde en lege sagt at hun var 99% frisk. 

Senere på dagen kom lege og sykepleier fra palliativt team innom, de fortalte mamma om smertepumper, hjelp man kunne få i hjemmet hvis man bestemte seg for å være hjemme den siste tiden etc. Mamma fikk ikke noe av dette med seg, hun var for knust. 

Dette skjedde på en fredag. 

I løpet av helga ble mamma sterkere og mer seg selv. Hun ble også mer bitter for at hun følte seg frisk, men de ville ikke gjøre noe mer for henne. Vi avtalte derfor en ny samtale med legen på mandagen. 

Vi avtalte også at mamma ikke skulle på noe hospis. Hun skulle være med meg og kona hjem på mandagen, 10 dager etter skulle hun flytte til broren min for en stund (vi skulle få besøk av 15 stk fra min kones familie i forbindelse dåpen til datteren vår), etter en stund hos broren min ville mamma flytte hjem til seg selv og bo hjemme så lenge som mulig. Ei venninne skulle bo sammen med henne. 

Når mandagen kom var vi alle klare for å høre at legene hadde ombestemt seg, mamma var jo i så god form. Innerst inne visste jeg at dette ikke ville skje, men jeg var opptimistisk. Legen gav mamma et lite håp. De skulle sette opp time til henne om 1 måned med nye prøver, så skulle de vurdere om hun ville tåle en ny cellegiftkur da. Dette gav mamma nytt håp og en nygiv, hun hadde trossa alle dystre spådommer før og skulle gjøre det igjen. 

På veien hjem drog vi innom et kjøpesenter for å kjøpe noen ting til mamma og meg. Så drog vi innom leiligheten hennes før vi drog hjem til oss. Mamma ble veldig sliten, men det var en veldig koselig dag hvor mamma hadde fått trille vogna til babyen på 2 måneder og kost seg med barnebarnet sitt...

#baby

#nyfødt

#permisjon

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#radiumhospitalet

#infeksjon

#innlagt

#radiumhospitalet

#spise

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

Mamma var innlagt på radiumhospitalet nøyaktig 1 år etter hun først fikk diagnosen hjernesvulst. Nå var hun innlagt med kraftig infeksjon, lavt immunforsvar, dehydrering og nyresvikt. I løpet av helga ble hun dog mye bedre. På mandag under visitten fikk hun beskjed av legen om at hun egentlig var frisk nok til å dra hjem nå, men pga det lave immunforsvaret skulle hun bli på sykehuset til onsdagen for å få sprøyter som skulle få ryggmargen til å produsere flere hvite blodceller. Mamma var veldig fornøyd. Hun ringte meg i 13-tia å fortalte dette. Det som bekymret meg var hva som nå ville skje med cellegiften hun gikk på som forebyggende behandling. Vi avtalte at jeg skulle vente på at kona mi skulle komme fra jobb før vi drog for å besøke henne. I 15-tia var vi på vei, vi henta sønnen vår fra barnehagen på veien.

Når vi var ca 10 min unna radiumhospitalet ringte tlf min. Det var mamma sin sykepleier. Hun fortalte at mamma plutselig hadde blitt «rar». Hun sa at mamma hadde problemer med å utrykke seg, hun mistet tidvis synet (ble blind) og hadde problemer med å bevege seg. De mistenkte et kraftig slag og skulle ta henne med ned til CT med en gang. Når jeg, kona og ungene kom til sykehuset var mamma allerede nede til CT. Hun kom ikke opp igjen før i 18-tia. Da virka det som om hun kun klarte å svare ja og nei, men det virka ikke som om hun alltid svarte det riktige. Hun var blind og hadde store problemer med å bevege seg. I løpet av de neste timene sluttet hun helt å svare på spm og hun klarte ikke lenger gjøre kontrollerte bevegelser. Under samtale med legen fikk jeg beskjed om at de ikke kunne finne noe på CT bilde. Dette betød at det ikke svar slag pga blodpropp, men de kunne ikke utelukke slag pga blødning. De kunne heller ikke utelukke infeksjon eller at kreften hadde konmet tilbake som årsak til tilstanden. De kunne ikke love at mamma ville overleve natten så de anbefalte at jeg og broren min overnatta. Siden jeg hadde en to måneder gammel baby som ikke tok tåteflaske måtte hun bli hos meg. Kona mi tok med seg sønnen vår og drog hjem for natta. 

Mamma overlevde natta og dagen etter ble hun tatt ned for et MR bilde. Svaret på dette var nedslående. Mamma hadde fått tilbake hjernesvulsten. Forrige gang var det en «klump-svulst» i tinningen, nå var svulsten diffus og den dekket hele hjernen og hjernehinnene, i tillegg gikk den ned i ryggen. Dette var for omfattende til at de kunne gi strålebehandling og mamma var for syk til å kunne tåle en ny omgang med cellegift. Det eneste de kunne gjøre var å gi symptomlindrende behandling. I første omgang ville dette være høydose kortison for å dempe eventuelle hevelser i hodet. De begynte på dette umiddelbart og alt vi kunne gjøre var å vente å se om mamma ville våkne igjen...

#baby

#nyfødt

#permisjon

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#radiumhospitalet

#infeksjon

#innlagt

#radiumhospitalet

#spise

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

Lille tulla vår hadde blitt 8 uker. Kona mi hadde vært tilbake på jobb i ca 2,5 uker. Hun hadde jobba mye og skulle på hyttetur med noen venner helga etter en jobbhelg. Jeg avtalte med mamma og eks-stemora mi (eksen og bestevenninna til mamma) at de skulle komme til meg på lørdagen for middag samt å hjelpe meg med ungene. Det passa bra for jeg var skikkelig kvalm og dårlig på fredag kveld.

Det var artig å se sønnen vår og mamma leke sammen. Mamma hadde fått diagnosen hjernesvulst for nøyaktig er år siden. Den gangen ble hun plutselig veldig dårlig og vi trodde hun hadde fått slag. Det viste seg at det var lynfom i hjernen og hun ble satt på en kraftig cellegift. Hun tålte cellegift dårlig og fikk derfor reduset dose og 2 kurer «for lite». Hun ble ferdig med cellegift i november, men hadde brukt såpass mange måneder på å komme seg igjen etterpå. For bare et par uker siden hadde hun fått beskjed av legene at hun var nær 99% frisk. Siden det hadde tatt så lang tid for henne å komme seg igjen var det ekstra koselig å se henne leke aktivt med sønnen vår og holde/ kose med dattera vår. Jeg ble bedre utover dagen å følte vitkelig at dette var en nær perfekt lørdag. I løpet av dagen klaga mamma på hodepine et par ganger, vi tenkte kanskje hun holdt på å få noe av det samme jeg hadde hatt det siste døgnet. 

På søndagen fortalte mamma at hu var skikkelig forkjøla. Ut over uka fortsatte hun å være skikkelig dårlig og på tirsdag når hun skulle på kontroll på radiumhospitalet for cellegift (i tablett form, en type vedlikeholdsbehandling for at kreften ikke skulle komme tilbake) fikk hun beskjed om at hu var for dårlig til å få cellegift. Når hu fortsatt var dårlig på fredagen skaffa jeg henne en akutt time hos fastlegen. Da jeg og kona mi kom for å hente henne for legetimen fikk vi sjokk. Hun var skikkelig dårlig, klarte så vidt å gå og virka forvirra, hadde ikke klart å kle på seg skikkelig. Hun ble umiddelbart innlagt på sykehuset. Siden hu forsatt var i behandling for hjernesvulsten ble hun innlagt på radiumhospitalet. Diagnosen var alvorlig infeksjon og ekstremt lave hvite blodceller. Dette betydde at ryggmargen ikke produserte nok hvite blodceller og dermed funka ikke immunforsvaret hennes ordentlig. Hun ble satt på antibiotika intravenøst samt væske da hun hadde nyresvikt pga den alvorlige infeksjonen. Hun fikk også beskjed om at når hun ble bedre skulle hun få sprøyter for å få ryggmargen til å produsere fler hvite blodceller. 

Vi var letta, i løpet av helga ble hun bedre og bedre... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#syk

#svulst

#hjernesvulst

#lymfom

#kreft

#radiumhospitalet

#infeksjon

#innlagt

#radiumhospitalet

#spise

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie 

#mamma

#bestemor

Ca 5 uker har gått og kona mi har begynt å jobbe igjen. Når hun er på jobb er jeg alene med begge ungene. Jeg grua meg litt i starten, men fant ut at det gikk overraskende bra. Storebror var veldig lite sjalu og lillesøster sov godt. I tillegg var venner snille og inviterte meg på middag når kona jobba kveld. 

Etter 6 uker bestemte jeg meg for å begynne å trene. Jeg hadde allerede trent bekkenbunnen i form av knipeøvelser, men hadde nå lyst å begyne med mer ordentlig trening. Jeg visste det var viktig å begynne rolig med trening etter fødsel, dette for å unngå fremfall av livmor, endetarm eller blære. I tillegg hadde jeg hatt ganske voldsom bekkenløsning og ville ikke at dette skulle komme tilbake etter fødsel. Jeg tenkte derfor at jeg skulle gå til og fra barnehagen noen ganger hver uke. Jeg begynte med å sitte på med kona mi en morgen når vi leverte sønnen vår i barnehagen. Når hu kjørte videre på jobb gikk jeg hjem med vognen og babyen. Dette fikk veldig fint, jeg kjente det i bekkenet når vi kom hjem, men fikk ikle direkte vondt. Uka etter skulle jeg få begge veier, jeg bestemte meg for p gjøre det en dag kona jobba sent og jeg skulle hente prinsen vår i barnehagen. Veien til barnehagen gikk veldig fint der lille prinsessa sov godt hele veien og bikkjene oppførte seg pent. Veien hjem ble tyngre da prinsessa nekta å ligge i vogna og måtte opp i bæresjalet. Jeg syns hodet hennes dingla og følte derfor jeg måtte støtte hodet med den ene hånda mi. Jeg fikk derfor kun brukt en hånd til tvillingvogna som ble sidetung og hele tiden skjena mot høyre. Den siste 0,5 km gikk veldig mye lettere da jeg fant utvat jeg kunne låse forhjula på vogna. Dagene etter var vonde. Jeg var støl på hele den en siden av kroppen og fikk en del bekkensmerter. Jeg snakka med ei venninne som er fysioterapeut som sa jeg måtte begynne roligere med trening hvis jeg ville unngå kroniske bekkensmerter. 

Etterhvert som ukene gikk ble lille prinsessa vår mer og mer urolig på kveldene. Amminga ble også mer og mer vondt. En kveld så jeg at hu var helt hvit på tunga. Vi hadde fått candida/ sopp... Behandlinga var møysommelig å kjedelig, men amminga ble iallefall litt mindre vond noen dager. Prinsessa fikk etterhvert normal tunge igjen, men ble alikevel mer og mer urolig på kveldene. Jeg måtte amme eller gå rundt med henne hver kveld fra ca 19.00 - 23.00. Dette betød at keg måtte velge mellom å legge meg med vonde pupper eller vonde ben. Heldigvis sovna som regel storebror kjapt når vi la han kl 19.00 så timinga hennes var iallefall upåklagelig. I tillegg begynte hun å sove lenger og lenger på natta så litt grining på kveldene skulle jeg tåle. 

Lite visste jeg at dette bare var bagateller i forhold tol hva som skulle komme... 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#amme

#ammehjelp

#candida

#sopp

#brystsopp

#vondt

#trening

#tur

#bekkenløsning

#kronisk

#fysioterapeut

#Ahus

#spise

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie

Da er det lenge siden jeg har skrevet og igjen er det dessverre en god grunn til det (babyen har det bra, kommer frem til hvorfor jeg ikke har skrevet på en stund i en senere post...). 

Lille prinsessa. Vår ble født i månedskifte april/mai. Vi drog fra fødeavdelingen allerede etter 1,5 døgn. Det var for slitsomt å være innlagt på barsel avdelinga når man måtte dele rom med en baby som gråt hele tiden, dag og natt så verken jeg eller den nyfødte sov. Hele tiden på sykehuset så amma jenta vår fint så det virka uproblematisk å dra tidlig.

Vel hjemme var alt bare fryd og kos første kveld. Gutten vår var i godt humør og jenta spiste fint og sov godt. Vi fryda oss over å være en lykkelig familie på 4.

På natta våknet hun i 2 tia, jeg amma, men hu spiste bare i et par minutter. Hu sovna igjen og jeg tenkte ikke noe over det. Neste gang hu våkna ville hu ikke spise noe. Jeg prøvde i lang tid, men fikk henne ikke til å spise noe. Når hu sov så godt gav jeg opp. På morgenkvisten begynte jeg å bli litt smådesperat, jeg fikk henne ikke til å spise. Hu gråt litt, men virka slapp og sovna fort igjen. Vi hadde time til hel-blodprøve kl 11 på Ahus så vi ringte sykehuset for å prøve å få time for ammehjelp samtidig. Vi fikk time kl 17. Kona mi prøvde å forklare at vår 2 dager gamle datter ikke hadde spist siden kl 23 dagen før, men det virka ikke som om de skjønte hvorfor vi var bekymret. Vi ringte derfor i steden til den lokale jordmor. Hun ba oss kjøpe nan (morsmelkerstatning) og prøve å gi noen milliliter med sprøyte. Dersom dette ikke virka ba hun oss bare dra på den timen vi hadde kl 11 og be om time hos jordmor for hjelp. 

Vi kjøpte nan, men tulla vår bare spytta ut alt. Vi drog derfor rimelig stressa til Ahus kl 11, da hadde hun ikke spist på 12 timer. De var kjempe snille og vi fikk time hos jordmor raskt. De fant ut at hun hadde gulsot helt på grensen til at hun måtte ha lysbehandling og dette var antageligvis årsaken til at hun ikke orka å spise. I tillegg hadde jeg dårlig melkeproduksjon, som jo et vanlig i baseltiden. Vi fikk beskjed om å gi henne litt erstatning og prøve å amme/ pumpe melk å gi henne på sprøyte til hun var bedre. 

Mens vi var der ble hun også tilsett av en fysioterapeut siden føttene hennes var litt feilstillt (det så ut som om hun var klumpfot, men hun var ikke det, feilstillingen kom av at det hadde vært trangt i magen). Her fikk vi beskjed om at vi måtte tøye og massere føttene hennes for å styrke musklene samt tøye senene så føttene skulle bli riktig stilt igjen. Dersom dette ikke hjalp skulle en ortoped vurdere om hun skulle få gips på bena. 

Når vi kom hjem var vi utslitte. Vi angra litt på at vi hadde dratt hjem fra sykehuset tidlig bare fordi jeg syns det var slitsomt å være der. Heldigvis hadde alt ordna seg. 

De neste dagene amma jeg, pumpa, gav flaske/ sprøyte, tøyde føtter og masserte leggene hennes. Vi var på flere kontroller på Ahus og helsesøster over de neste ukene og heldigvis ble bena bedre og hun la fint på seg. Etter ca 5 uker fikk vi beskjed om at bena ville bli helt fine og at vi ikke trengte gips. Vekten var også stabil og fin så vi trengte ikke mer ekstra oppfølging. 

Jeg så frem til å nyte mammapermisjonen min med verdens nydeligste lille jente i det kona mi drog tilbake på jobb (hun hadde hatt 2 uker «pappa-perm» og 3 uker ferie. 

Jeg visste ikke hvor feil jeg skulle ta. 

#baby

#nyfødt

#permisjon

#amme

#ammehjelp

#fysioterapeut

#Ahus

#feilstilling

#spise

#barsel

#regnbuefamilie

#lesbisk

#familie

Endelig var hun ute, kona mi hadde fått lov å ta henne i mot og hun lå på brystet mitt. Hu var så nydelig, hun var helt perfekt, men jeg kunne ikke se at hun pusta. Jeg ble helt panisk. Jeg sa i fra at jeg ikke kunne se at hu pusta. Jordmora og kona mi prøvde å stimulere henne mens hun lå på brystet mitt, ofte er dette det eneste som skal til for å få i gang babyer, men de så raskt at det ikke hjalp. De tok henne vekk, klippa navlestrengen og tok henne bort til behandlingsbordet. Jeg gråt og spurte om hun var død. Barnepleiersken som fortsatt stod hos meg sa at hun ikke var død. Plutselig var det en hel haug folk i rommet, de gikk i grønt og de tok over behandlingen av babyen vår. Jeg kunne se en arm og et ben av datteren vår mellom noen av folka som jobba med henne. Hun lå på bordet helt slapt og så helt blå/grå ut. 

Kona mi fikk være ved siden av datteren vår hele tiden og har senere fortalt at det satt en slimpropp i halsen hennes. Dette gjorde det vanskelig for dem å få i henne luft. Når de endelig klarte å få slimproppen ut gikk ting heldigvid raskt veldig bra. Jeg kunne høre at hu begynte å grynte litt før hun begynte å gråte. Alikevel var jeg fortsatt helt panisk. Jeg spurte om hun kom til å få CP og fikk beskjed om at det kom hun IKKE til å få. Det viste seg at 5 min etter fødsel pusta hu helt fint, jeg trodde det hadde gått 20-30 min. 

Når jeg fikk henne på brystet igjen klarte jeg å roe meg ned. Jeg fikk ut morkaka og jordmora sydde et sting. 

Lille prinsessa klarte å amme med en gang. Livet var herlig igjen. Vi ble på føden noen timer, til jeg hadde klart å tisse og til jeg klarte å gå (hadde jo mista all kraft i det ene benet etter epiduralen). Vi ble flytta over på barsel siden det var fullt på hotellet. Siden klokka var blitt 5.30 fikk kona mi lov å være med. Vi lå i senga sammen å så på babyen vår. Hun var helt perfekt. Etterhvert sovna vi en time eller to. 

I løpet av dagen drog kona å henta sønnen vår så han kunne hilse på. Han kjønte nok ikke så mye og var heller litt misfornøyd med å måtte dele oppmerksomheten vår. 

På kvelden måtte kona mi dra hjem. Dette for at «mammaene og babyene skulle få hvile». Ungen til hu ved siden av meg grein hele natta og da ble lille tulla mi også veldig urolig. Jeg sov ingenting hele natta. Kona mi kom derfor tilbake kl 6 på morgenen, jeg møtte henne utenfor og vi satt nede i glassgata til visittiden begynte. Vi avtalte at vi ville dra hjem allerede denne dagen, jeg orka ikke en natt til på barsel. Dette var ingen problem, vi måtte bare ha legeundersøkelse av jenta vår.

Hun ble erklert frisk (forruten en feilstilling av foten som vi ble henvist til fysioterapi for). Så fikk vi endelig reise hjem. Vi var en familie på 4 nå, dette ble spennende...

#fødsel

#dramatisk

#pustestans

#nyfødt

#barsel

#Ahus

#baby

#regnbufamilie

#lesbisk

#regnbuefamilie

#redd

Så var dagen endelig her. Vi hadde time på Ahus torsdag kl 11 for igangsettelse av fødsel. Jeg var nervøs, men også letta, endelig skulle det snart være over. Jordmora undersøkte meg og fant ut at jeg hadde 2-3 cm åpning samt avflata og tøyelig livmorhals/ cervix. De satte derfor inn et innlegg som kunne ligge inne i inntil 2 døgn, dette skulle lage rier. Etter ca 1 time begynte jeg å få svake rier som ble vondere før de dabba av igjen. Ved undersøkelse kunne jordmora se at innlegget hadde falt litt ut. Hun satte det på plass igjen og ganske snart fikk jeg vonde rier. Denne gangen ble de fort verre. Riene var ikke sinnsykt vonde, men de var kontinuerlige, det var ingen pause.... Jormora undersøkte meg ved gjevne mellomrom og fant «progresjon»; første undersøkelse 2-3 cm, neste var 2-3, men nærmere 3 cm, neste igjen kanskje 3 cm. Jeg holdt på å bli gal, det gikk så sakte. Alikevel var jeg glad det var en viss progresjon. Dama i senga ved siden av meg hadde sykt vondt, men ved hver undersøkelse fikk hun beskjed om at ingenting hadde skjedd. I 23-tia fikk jeg beskjed om at jeg var moden nok til at de kunne ta vannet. Jeg fikk beskjed om at så snart det ble en ledig plass på føden skulle jeg overføres dit. I mellomtiden tok jordmora ut innlegget siden riene var uten pause. Tiden gikk. Riene roet seg igjen. På natta en gang ble plutselig babyen til naboen dårlig og de måtte ta henne inn på føden i steden for meg. Jeg fikk beskjed om at det ikke ville bli noe ledig rom for meg i løpet av natta. De gav meg derfor en paralgin forte og ba meg om å prøve å sove. Siden det var midt på natta fikk kona lov å overnatte. 

Morgenen etter var riene helt borte. Det var fortsatt fullt på føden og vi fikk beskjed om at det mest sannsynlig ikke ville bli noe ledig plass før utpå dagen.  

Kl 18 kom endelig en jordmor fra føden å henta oss. Hun undersøkte meg og fant 3-4 cm åpning. Hun tok vannet. Riene kom ganske raskt og de ble relativt raskt vondere. Etter en stund anbefalte jordmora lystgass, hun sa det var lurt å begynne med dette før riene ble alt for intense. I begynnelsen var jeg ikke sikker på om lystgassen hjalp, men etter at hun satte opp gassen hadde den helt klart effekt. Etter en stund, når riene kom uten pause anbefalte jordmora at vi bestilte epidural, dette for at det ikke skulle bli for sent (jeg hadde sagt at jeg ville ha lystgass og epidural i forkant). Anestesilegen kom ganske fort. På dette tidspunktet var riene såpass intense at jeg brukte lystgassen så og si uten pause. Dette gjorde meg ganske rusa så ting fra denne tiden av fødselen er litt uklare. Kona mi har fortalt meg at anestesilegen måtte stikke meg flere ganger før hun klarte å sette epiduralen, dette merka ikke jeg i det hele tatt. 

Etter at epiduralen var satt ble riene mer «vanlige» i den forstand at de kom og gikk i stedenfor å være kontinurelige. Epiduralen lamma og bedøva også hele venstre ben. Jeg tror ikke den hadde så mye effekt på høyre side. 

For min del var det verste med riene at det kjentes ut som om halebenet mitt brakk og bekkenløsnings-smertene var helt intense (på den siden som ikke var bedøva av epiduralen). I 24-tia på natta hadde jeg 10 cm åpning, men ingen trykketrang og riene dabba av igjen. De satte drypp for å få i gang riene igjen. 

Etter en stund avtalte vi at jeg skulle begynne å prøve å trykke litt. Jeg hadde fortsatt ikke veldig mye trykketrang, men hadde konstante smerter så jeg kjente ikke riene. Dette opplevdes derfor ganske frustrerende og jeg trykka litt tilfeldig. Jeg pressa i ca 1, 5 timer. Det var utrolig frustrerende å høre kona mi å jordmora si at «vi ser hu komme lenger og lenger ned», men jeg kjente ingenting av dette. Etter det som kjentes ut som en evighet hørte jeg jordmora nevne at de kanskje skulle få legen til å komme. Jeg fikk panikk, jeg var livredd for vakum. 4 press etterpå var hun ute (3 av disse riene stod hu med hodet halvveis ute). Kona mi fikk lov sv jordmora å ta henne i mot, hun la henne på brystet mitt med en gang. Jeg kikka på henne, hu var helt perfekt og utrolig nydelig, men hu pusta ikke...

to be continued...

#gravid

#fødsel

#igangsatt

#igangsettelse

#trykketrang

#epidural

#rier

#smerter

#Ahus

#lystgass

#regnbuefamilie

#lesbisk

#føden

Kort recap av de siste årene. Etter å ha prøvd å bli gravid i 2-2,5 år med 4 spontanaborter hadde jeg gitt opp å bli gravid så kona mi tok over stafetten. Hun ble kjapt gravid og 9 mnd etter fødte hun verdens beste lille gutt. Når han var ca 6 mnd begynte vi å prøve på meg igjen. Denne gangen ble jeg gravid, men vi fant ut at barnet manglet hjerne og tok derfor abort i uke 15. Ca 2 mnd etter dette ble jeg gravid igjen. I svangerskapet har jeg vært plaget med ganske voldsom svangerskapskvalme, intens bekkenløsning, ekstreme sure oppstøt som gjorde at jeg kasta opp, søvnmangel pga de overnevnte samt det faktum at jeg måtte opp 15 ganger hver natt for å tisse og til slutt svangerskapsforgiftning og svangerskapsdepresjon. Jeg var innlagt 2 ganger grunnet truende tidlig fødsel. Grunnet alt dette ble jeg henvist til Ahus av jordmor for å diskutere igangsettelse. Dagene før timen var jeg i skikkelig dårlig humør, jeg hadde ingen tro på at jeg skulle få det innvilget. Spesielt ikke etter st jeg på lørdagen måtte innom sykehuset pga høyt blodtrykk. Jordmora som undersøkte meg der gav meg klar beskjed om at jeg ikke hadde noe å klage over, jeg hadde bare normale svangerskapsplager som alle andre hadde og ville ikke få satt i gang fødsel pga dette. Det eneste jeg kunne «håpe» på var å få såpass høyt blodtrykk at de ville sette i gang pga det. 

På tirsdagen når vi kom til Ahus ble jeg derfor veldig overraska når legen sa at hu ville undersøke meg og hvis jeg var «moden nok» skulle jeg få igangsettelse. Jeg var overlykkelig. Jeg hadde jo vært innlagt 2 ganger grunnet truende fødsel så jeg visste jeg var moden. Etter undersøkelsen fikk jeg beskjed om at jeg hadde 2-3 cm åpning så vi kunne komme tilbake på torsdagen for å sette i gang fødselen. 

Når vi drog fra Ahus var vi overlykkelige. Endelig var det lys i enden av tunnellen. Vi ringte barnevaktene og hundevaktene å ordnet alt klart til torsdagen. Resten av dagen var jeg så glad og lykkelig. Endelig skulle vi få se lille jenta vår. Endelig skulle graviditeten ta slutt. 

Jeg ble derfor veldig overraska når kvelden kom og mørke senka seg, ikke bare ute, men også inni hodet mitt. Natta var like lang som alltid, de sure oppstøtene gjorde meg kvalm, jeg brukte fortsatt masse puter og en dyne under hodet og bekkenet var like vondt som alltid. Når jeg endelig sovna våkna jeg flere ganger hver time for å tisse. Jeg var like utslitt som alltid. 

Neste dag var rar. Dette var siste dag hvor lille sønnen vår var enebarn, livet hans skulle snart bli snudd opp ned og han ante ingen ting. Jeg hadde skikkelig dårlig samvittighet for det siste året, 2/3 av hans liv, der jeg bare hadde vært delvis til stede pga alle plagene i forbindelse med svangerskapene og mamma sin sykdom. Jeg begynte å bli redd for om jeg ville klare en fødsel. Kanskje hu jordmora hadde rett, kanskje plagene mine var helt normale og jeg bare var EKSTREMT pinglete. Åssen ville jeg da klare en fødsel.... jeg hadde også ufattelig dårlig samvittighet, etter å ha venta så lenge på å bli gravid burde jeg ha nyti hvert sekund, samma hvor kipt svangerskapet var, det var jo dette vi hadde drømt om så lenge... 

Jeg var overraska, jeg trodde depresjonen ville bli borte nå som fødselen kun var 1 dag unna, men den var ikke det. Den lå der å gnaga, fikk meg til å tvile på meg selv og alt og alle rundt meg.

Jeg håpa virkelig at depresjonen ville forsvinne etter fødselen. Jeg følte store deler av min medmor-perm med sønnen vår ble borte/ødelagt fordi jeg var med mamma på sykehuset hver dag. Jeg ville ikke at denne permen skulle bli ødelagt av en depresjon. Jeg ville ikke skade forholdet mitt til enda en unge... 

#gravid

#fødsel

#igangsettelse

#svangskap

#svangerskapsdepresjon

#svangerskapsforgiftning

#bekkenløsning

#deppa

#depresjon

#redd

#sure

#oppstøt

#regnbuefamilie

#lesbisk

#medmor

Da er det mange uker siden siden jeg har skrevet. Det er mange grunner til det, som jeg skal komme inn på senere, men det viktigste først. Lille prinsessa vår er født. Hun kom for ca 3 uker siden og har det veldig bra. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om tiden mellom siste innlegg og fødselen, dvs mellom uke 33-37  

Sist jeg skrev var jeg i uke 33 og hadde akkurat vært innlagt på riksen  pga truende tidlig fødsel. Når jeg ble skrevet ut fikk jeg beskjed om å holde sofaen til jeg var i uke 35 og ta det rolig til uke 37. Etter dette ville det ikke regnes som tidlig fødsel lenger så da kunne jeg gjøre som jeg ville. 

I 2,5 uker satt jeg på sofaen hjemme, jeg så på tv og strikka. Jeg satt litt på gulvet å lekte med sønnen vår, men han er ganske aktiv så å sitte stille på gulvet å leke syntes han var kjedelig. Moren til kona mi kom på besøk når jeg var i uke 35 og var her i 2 uker for å hjelpe til, både for å hjelpe kona mi med sønnen vår og være i beredskap i tilfelle fødsel. 

Jeg hadde daglig vonde kynnere. Jeg sov nesten ikke de siste ukene, på natta hadde jeg veldig vondt i bekkenet og de rie-aktige smertene ble verre. I tillegg var jeg oppe 10-15 ganger hver natt for å tisse. På dagtid var bekkenet utrolig vondt, jeg var trøtt, sliten, hadde økende hodepine, var kvalm, deppa og lei. Noen dager orka jeg ikke å stå opp, men lå bare i senga. Spesielt når svigermor var der, det var tidvis slitsomt å late som om alt var ok når jeg bare hadde lyst å gråte hele dagen. 

Så en lørdag i uke 35 våkna jeg å var hoven i hele kroppen. Ringene mine passa ikke, skoa passa ikke lenger og ansiktet var pløsete. Jeg vurpderte å ta blodtrykket mitt, men tenkte at jeg hadde time på hjerte avd på riksen torsdagen etter så jeg gadd ikke. Når torsdagen kom fant de høyt blodtrykk, men ikke proteiner i urinen.

På kontroll hos jordmor på fredagen falt jeg litt sammen, kona mi nevnte til jordmoren at hun mistenkte at jeg hadde svangerskapsdepresjon. Jeg gråt hele timen. Det endte med at jordmora henviste meg til time på Ahus for å diskutere igangsettelse. I løpet av helga fikk jeg proteiner i urinen og blodtrykket hoppa opp og ned som en jojo. Jeg hadde gått opp ca 10 kg på en uke. Jeg hadde svangerskapsforgiftning.

På lørdagen måtte vi innom stkehuset pga pga høyt blodtrykk, hodepine og økt hevelser.  Jordmora vi møtte der sa klart i fra til meg at jeg ikke hadde noen fler problemer enn andre gravide så det var ingen grunn til å bli satt i gang. Hun syntes timen på tirsdagen var helt unødvendig. 

Da tirsdagen endelig kom var jeg skikkelig deppa, jeg var sikker på at jeg ikke kom til å få en planlagt igangsettelse. Heldigvis fikk jeg en veldig forståelsesfull lege og pga svangerskapsforgiftninga kombinert med depresjonen fikk jeg beskjed om å komme tilbake på torsdag for å sette i gang fødselen.

#gravid

#uke33

#svangerskap

#svangerskapsforgiftning

#svangerskapsdepresjon

#bekkenløsning

#blodtrykk

#høyt

#hodepine

#kvalme

#ødemer

#hevelse

#hoven

#depresjon

#deprimert

#induksjon

#fødsel

#smerter

Forrige tirsdag var vi jo på kontroll på riksen. Alt så bra ut, livmorhalsen hadde ikke åpnet seg noe mer og vi var veldig fornøyde (livmorhalsen var på ca 1,2 cm, normal lengde er ca 4 cm). Dette gjorde nok også at jeg tok litt lettere mine «restriksjoner». Jeg hjalp til litt mer hjemme, rydda litt lett, vaska litt, lekte litt med sønnen vår etc. 

På torsdag kjente jeg at jeg hadde mye kynnere. Vi var ute å lekte med sønnen vår (jeg satt å så på at de andre lekte) når jeg måtte gå inn igjen pga vonde kynnere. Dette var vel i 17 tia. Uttover kvelden ble det ikke noe bedre og etterhvert ble det skikkelig vondt og jeg følte hodet til barnet i magen borra seg nedover i bekkenet. I tillegg følte jeg at en boble skulle sprekke nedentil. 

 I 21 tia ringte vi til riksen og fikk beskjed om å komme med en gang. Vi skaffa barnevakt å drog bort. 

Når vi kom bort målte de livmorhalsen igjen, den var nå forkortet til 0,5 cm. Jeg ble lagt inn. 

Mens jeg var innlagt fikk jeg riedempende medisiner, lungemodningssprøyter og streng beskjed om å ligge i senga å slappe av. Jeg fikk kun lov å bevege neg for å gå på do og jeg fikk ikke lov å ta på magen min. All stimuli kunne trigge rier. Med så strengt sengeleie ble jeg fort bedre. Fredagen og lørdagen hadde jeg nesten ingen smerter og lørdagen fikk jeg lov å reise hjem. 

Før vi reiste hjem fikk vi snakke med en barnelege og en fødselslege som forklarte at dersom ungen kommer de neste 1,5 ukene vil det mest sannsynlig gå bra, men mange av de barna trenger hjelp til å puste, de trenger hjelp til å spise og kan ha problemer med å holde temperaturen. Derfor må de på intensiven. Dersom jeg klarer å knipe i 1,5 uker til klarer barna som regel alle disse tingene og kan derfor gå rett ned på barsel. Det var derfor viktig at jeg slapper av å sitter/ligger mest mulig neste 1,5 ukene. Alikevel, nå som jeg har fått lungemodningssprøyter kommer de ikke til å stoppe en eventuelt fødsel igjen så dersom jeg får rier igjen vil jeg antageligvis føde. 

Det blit noen spennende dager fremover... 

#gravid

#tidlig

#fødsel

#rier

#kynnere

#cervix

#livmorhals

#innlagt

#riksen

#lungemodning

#sprøyte

#intensiv

#barnelege

#regnbuefamilie

#baby

Da har det gått litt tid igjen siden siste innlegg. Jeg har ikke født ennå. Jeg har vært på kontroller på riksen en gang per uke for å sjekke om endringene i livmorhalsen har blitt verre eller stabilisert seg. Forrige uke (uke 31) var det litt endring, da var hodet kommet lenger ned i bekkenet og livmorhalsen (cervix) var konstant forkortet i stedenfor dynamisk forkortet som sist. Det som er veldig deilig med at hodet er kommet lenger ned i bekkenet er at kvalmen og de sure oppstøtene er mye bedre. De vonde kynnerene kommer og går fortsatt og jeg må innrømme at jeg noen ganger har vurdert å rine riksen å høre hva jeg skal gjøre, men hittill har de heldigvis gått over av seg selv i løpet av et par timer. 

I forrige uke var jeg også på kontroll av hjertet. Dette så helt strålende ut. 

Så denne uka på tirsdag var jeg igjen på kontroll av livmorhalsen på riksen. Denne gangen var det ingen endring (livmorhalsen var fortsatt forkortet fra ca 4 cm som er normalt til 1,2cm hos meg). Vi fikk beskjed om at det er ekstremt liten sjanse for fødsel iallefall de neste 2-3 ukene nå som det virker som om ting har stabilisert seg. Jeg må bare passe på å ikke stresse, ta det rolit, ikke gå turer, ikke løfte og generelt lytte til kroppe. Dette var en lettelse å høre. 

Siden jeg har hatt MYE kynnere og en del vonde kynnere med litt nedpress var det ekstra godt å høre at dette ikke nødvendigvis betydde at ting var blitt verre (livmorhalsen hadde ikke blitt kortere). 

Det som var skummelt å høre var at babyen i magen er ekstremt stor. Hu sprenger nesten alle skalaer. Dette er bra HVIS hu kommer tidlig, men kjempe skummelt hvis jeg går til termin, eller over termin... 

Men alt i alt, gode nyheter all- over 😄

#gravid

#uke31

#cervix

#livmorhals

#kynnere

#stramming

#vonde

#nedpress

#riksen

#kontroll

#fødsel

#truende

Nå har jeg endelig kommet hjem fra Riksen, ble heldigvis bare en overnatting (var innlagt pga truende fødsel i uke 31). I går var det ny ultralyd av livmorhalstappen og denne var lik som dagen før (hadde ikke blitt verre, noe som er bra, dvs hadde fortsatt åpning frem til den siste cm mot vagina). I tillegg tok de en prøve av livmorhalstappen for å se etter sannsynligheten for at jeg kommer til å føde innen 1 uke, denne var heldigvis negativ så jeg fikk reise hjem. 

Når jeg ble lagt inn fikk jeg beskjed om at fremover nå måtte jeg ta det veldig rolig. Ikke trene, slappe mye av og ikke løfte noe. Ikke løfte sønnen vår inn og ut av bilen, senga eller lignende. Jeg fikk beskjed om at det er lite utvendig stimuli som kan sette i gang en fødsel, men løfting er en av de få tingene man vet kan gjøre dette. 

Når jeg ble skrevet ut spurte jeg den nye legen om jeg kunne få litt mer spesifikk beskjed om hva jeg kunne og ikke kunne gjøre. Hun lo bare å sa at ingenting jeg gjorde kunne påvirke en eventuell fødsel så det var vare å leve helt normalt. Jeg fortalte hva den andre legen hadde sagt og denne nye dama lo bare å sa at det bare var gammel overtro. 

Når jeg kom hjem snakka jeg med kona mi og vi fant ut at jeg kan jo møte dem på midten. Være forsiktig, men ikke hysterisk mtp bevegelse og løfting. Så i går måtte jeg levere sønnen vår i barnehagen. Jeg løfta han ut av senga, stelte han, lekte litt på gulvet med han (satt i ro å lekte med biler) og tok han i barnehagen. Løfta han inn og ut av bilen, men ellers gikk han selv.

Resten av dagen i går hadde jeg sykt mye vonde kynnere/falske rier. Bare jeg bevega på meg kom de, de var skikkelig vonde og kom igjen og igjen. 

Vanskelig å vite hva man skal gjøre videre da, var dette pga morgenen, eller var det bare tilfeldig? Vanskelig å vite når man får så forskjellige beskjeder. 

Har derfor gjort det alle gjør, men som man ikke skal hjøre. Jeg har googla, jeg ser at mange i min situasjon har fått beskjed om «bed-rest». Velger derfor å høre litt mer på hun første legen. 

Så er det ny kontroll på tirsdag for å se om åpninga har blitt større eller ikke. Blir spennende...

#gravid

#uke31

#prematur

#fødsel

#for

#tidlig

#truende

#rier

#falske

#kynnere

#smerter

#lege

#riksen

#innlagt

#vondt

#magen

Forrige uke hadde vi omgangssyken hele gjengen. Når jeg kasta opp fikk jeg ganske vonde kynnere. Kynnere skal jo i følge boka ikke være vonde og de skal gå over når man setter/legger seg. Mine kom når jeg lå i ro på sofaen/senga og var ganske vonde. Selv om omgangssyken gikk over vedvarte de vonde kynnerne, men etter noen dager kom de sjeldnere så jeg tenkte det bare var vonde kynnere og at det bare var jeg som er litt pinglete. 

I dag var vi på kontroll på riksen. Babyen er fortsatt helt frisk, hu ligger godt plassert med hodet godt ned i bekkenet. Når jeg nevnte disse vonde kynnerne tok de ultralyd av livmorhalsåpninga og fant ut at den var litt forkorta og hadde begynt å åpne seg. Når livmorhalsåpninga åpner seg begynner dette inne mot babyen og helt til slutt åpner den seg ut mot vagina, da kan lege/jordmor kjenne en eventuell åpning. 

Hos meg er det kun helt nederst mot vagina hvor det ikke er åpning. Mtp at jeg er gravid uke 31 er dette dumt for da blir man redd for at en fødsel er i anmars. 

Så nå er jeg innlagt på riksen for truende fødsel. 

I morgen skal jeg ta en test for å se om det er stor eller liten sannsynlighet for fødsel innen en uke og da blir det bestemt om jeg skal få lungemodningssprøyte eller ikke. 

Spennende dager... 

#gravid

#uke

#31

#kynnere

#fødsel

#truende

#omgangssyke

#syk

#innlagt

#sykehus

#riksen

#smerter

Jeg har nå vært gravid i ca 1 år. Jeg ble gravid i januar/februar 2017, var gravid i 4 mnd før vi mista, så etter 2 mnd var jeg gravid igjen. Begge svangerskap har bydd på en del plager. I det første svangerskapet prøvde kroppen å kvitte seg med et sykt foster ca fra uke 7 så da hadde  jeg smerter som minna om menssmerter/rier fra uke 7 til vi mista i uke 15. 

I dette svangerskapet har jeg vært kvalm, hatt bekkenløsning og nå er jeg kvalm igjen, pluss bekkenløsning og mye kynnere. 

Jeg føler at jeg bare burde «suck it up», slutte å klage og være lykkelig over å være gravid med en frisk baby. Jeg er det, jeg er sjeleglad, etter å ha prøvd i ca 2,5 år å endelig være gravid med er friskt barn. Samtidig begynner jeg å bli sliten og lei. Lei av å være sliten og teøtt, lei av aldri å sove en natt ordentlig, lei av å heøe tiden ha vondt, lei av å føle meg «handicapet» fordi jeg ikke klarer ting. Jeg får kjempe dårlig samvittighet over å føle dette. Jeg føler jeg ikke burde være lei, men jeg gruer meg til hvordan de neste 3 månedene blir. 

Jeg har også utrolig dårlig samvittighet i forhold til sønnen vår. I et år av hans 1,5 år har jeg vært gravid og dårlig på en eller annen måte. Det er ikke rart han er veldig mamma-dalt til kona mi. Jeg er jo alltid bare 50% til stede. Jeg prøver å fokusere på han når jeg har gode perioder, leke med han inne og ute etc, men jeg ser jo at det er forskjell på min og kona mi sin lek. 

Og for hver dag som går nå blir jeg mer og mer kvalm, jeg får mer og mer vondt i selve gravid-magen og det er 3 mnd igjen. Jeg er veldig nervøs for de neste 3 mnd og jeg har veldig dårlig samvittighet ovenfor sønnen vår, ovenfor lille tulla i magen der jeg ikke klaret å nyte svangerskapet og ovenfor alle som sliter med å bli gravid og som ville drept for å være i min situasjon. 

Det er vanskelig å få det som man vil, er det ikke... 

#gravid

#plager

#smerter

#svangerskap

#kvalme

#bekkenløsning

#regnbuefamilie

#lesbisk

#redd

#engstelig

#lei

Uke 25 og vi har vært på riksen. 

Alt så bra ut, lille jenta vår så helt frisk ut. Hjernen hadde utvikla seg bra og hun vokser godt. Faktisk er hun over gjennomsnittet stor. Jeg selv er 155 cm høy og tenkte derfor bare automatisk at jeg kom til å få ei litta tulle, fortsetter det sånn her kommer jeg til å få ei stor jente :p 

Det er litt skummelt mtp at hu skal ut igjennom en bitte liten åpning, men samtidig vil jeg at hu skal vokse å være frisk. Seff skal jeg tenke på hva jeg spiser, men jeg skal ikke på noen måte slanke meg. Jeg tror ikke det er sunt under er svangerskap (selv om det vissynok er på mote nå, for å få små barn). 

Så er det jo sånn at barn vokser i rykk og napp i magen, neste gang kanskje hun er helt normalt stor :) 

#gravid

#regnbuefamilie

#lesbisk

#barn

#baby

#mage

#foster

#stor